chaos and order

Ett helt halvt år..siste del

Tirsdag 7 Februar 2017

Avskjeden på Hospice Lovisenberg, ble ganske så tårevått, og man kunne nesten se at mamma nå begynte å gi litt opp, mens jeg var like optimistisk, ikke bare hadde hun overlevd flere år enn legene først hadde spådd, og hva alle nettsider som jeg hadde samfart sagt, men her var hun tre uker etter at legen sa det nok var slutten.

Jeg visste det nok innerst inne, men jeg nektet å ta det innover meg, men jeg var *flink* til å forbrede alle rundt meg, det er en utrolig merkelig situasjon å befinne seg i, du forteller alle rundt deg at de må være mest mulig sammen med Babba nå, og tro meg det var de, vi har fått så mye ros av alle i helsevesenet, det var ikke en kontroll, en innleggelse en av oss eller flere ikke var med på.

For i en slik situasjon er det ikke bare den syke som blir rammet, men en hel familie og venner, og det er i kriser man ser hvem som virkelig bryr seg, de som tåler deg på dine gode dager, skal også stå der i de vonde, og heldigvis hadde mamma og vi mange av dem, noen falt fra, men andre kom.

Torsdagen var siste gang mamma var oppe av sengen og nogenlunde våken, men hun fikk med seg alt som ble sagt, jeg og resten av familien visste ikke hva godt vi skulle gjøre for henne, og jeg sa til mamma

–Er det noe du har lyst på, jeg skal gi deg hva som helst.

Hun så på meg fra sengen , og sa

–Jeg vil bli frisk.

Herregud der og da knakk jeg fullstendig sammen, det er det eneste jeg ikke kan gi deg mamma, svarte jeg, men du vet jeg er ved din side hele tiden, lyset over stolen min står fortsatt på, som vi ble enige om, så lenge jeg er her i rommet om jeg ikke står ved sengen din , men sitter og leser og passer på deg er lyset på, og gutta dine og tante og bestefar er her også nå. Da bare smilte hun mens en tåre rant fra øyet hennes og hun sovnet.

Fredagen kom og mamma lå fortsatt i en døs, for oss som familie var det viktig at hun ikke hadde vondt , så hun fikk endel smertelindring, mamma var ikke helt enig, hun ville ikke dopes ned som hun sa, men så lenge man har vondt blir man heller ikke dopet ned på samme måte, så vi passet på at hun fikk det hun trengte på den fronten, for mamma hadde en tendens til  å underrapportere smertene sine, men det er jo mamma i ett nøtteskall, hun ville ha med seg alt. ville ikke gå glipp av disse dyrbare siste dagene med familien sin.

–jo takk jeg har det bra, ble nesten en befriende vits for oss mot slutten.

Den natten var vi tre stk som sov over hos mamma, hun i sengen sin, og gutta og jeg på hver vår madrass, ved siden av sengen hennes.

–Så heldig hun er sa sykepleieren som kom i løpet av natten, som har så gode barnebarn og datter, hun er en høyt elsket mor og bestemor.

Og jeg kunne bare si meg enig, nå skal jeg ikke si at forholdet til mamma alltid har vært rosenrødt for det vet de fleste at det ikke har vært, det er vel ingen jeg har vært så forbanna på, så irritert over, så til tider dritt lei, og det er vel en den største klisjeen av alle, men sykdommen hennes førte oss nærmere hverandre, og de siste fire ukene, var de mest intense 4 uker i mitt liv, det var ingenting vi ikke snakket om, det var ingen hemmeligheter igjen mellom oss, vi hadde fått snakket ut om alt, og det var vondt der og da, men uendelig godt i ettertid, og vite at det eneste mellom oss var ubetinget kjærlighet fra begge sider. På den måten er det godt at vi fikk den siste tiden sammen.

Lørdagen var til da den tøffeste dagen, vi satt nesten på nåler hele dagen/kvelden og natten og bare ventet på at hun skulle slutte å puste, og jeg må innrømme at jeg sent på kvelden den dagen sa til mamma at det var greit om hun ville gi slipp, hun hadde kjempet tappert lenge nok nå, at vi som elsket henne ville forstå, og at vi skulle ta vare på hverandre, slik hun hadde tatt vare på oss alle sammen, i alle år. Ved 0200 tiden natt til søndag, var alle så slitne at vi ble enige om at de skulle dra hjem og prøve å sove litt så skulle jeg ringe og gi morgenrapporten når morgenstellet skulle begynne.

Jeg satte meg ned og leste litt etter at de hadde gått, men ved 0600 var jeg så trøtt og sliten at jeg bestemte meg for å sove litt, om morgendagen skulle bli like tøff som dagen før, trengte jeg litt søvn.

ved 0700 ble jeg vekt at nattevakten

—Trine, nå må du stå opp, nå er det over

Jeg så på henne, over , hva er over sa jeg ?!?

–Mamma trakk sitt siste åndedrag da jeg var innom for å skjekke pumpen hennes nå sa hun.

Fra da og til jeg 7-8 timer senere mer eller mindre ble beordet av eldstemannen at jeg måtte komme meg hjem, er alt nesten som uklar tåke, alt jeg husker er at jeg tenkte, jeg kan ikke dra fra mamma, hun kan ikke ligge der alene, herregud mamma og jeg skulle jo se på finalen på kjendisfarmen i kveld å se at Lothepus vant, vi skulle spise morsdagskake, vi skulle…jammen…dette var ikke planen….halloo kan noen fortelle meg hva som skjer….mamma våkn opp !

Men hun gjorde ikke det, jeg hadde til det punktet trodd jeg visste var sorg var, men nei, sorg er noe bunnløst, noe stort gapende som lammer alt, hjernen kortslutter, og man blir mer eller mindre paralysert , man hører mennesker prate, men det blir en summing , man får ikke med seg noe, og jeg satt helt tom tilbake, ikke en eneste tanke i mitt ellers så fulle hodet, ikke en eneste tåre ble felt etter at jeg kom hjem til Babba’s tomme stol, jeg bare satt der og så rett frem i lufta.

Familien samlet seg på kvelden, og de ordnet det praktiske med å finne begravelsesbyrå og slike ting, og vi snakket masse, og så på finalen i farmen, og fikk med oss at mammas favoritt heldigvis vant, fortsatt den dag i dag er jeg ganske så apatisk til tider, jeg detter ut, det tar å komme tilbake til hverdagen etter å opplevd noe slikt, ikke bare har man mistet en man elsker, men det er så mye praktiskt som skal ordnes så man får jo ikke tid til å sørge ordentlig, og nå som det har gått en tid tror de fleste at man på en måte er over det verste, men det er jo da det verste begynner, når alt er over, når hodet igjen begynner å funke normalt, det er jo da inntrykkene kommer som kastet på deg, og først da skjønner man hva ekte altoppslukende sorg er.

Jeg avslutter mammas og min fortelling med vårt siste proskjekt sammen, som ble lest opp av yngste barnebarn i hennes begravelse.

 

La meg finne et sted å hvile

La meg få lov å falle til ro.

Hjelp meg å finne veien,

mens jeg enda har min barnslige tro.

La meg finne et sted å hvile

Jeg er sliten og klar for å dø.

Alle mine nære og kjære

er klar over hva de betød.

Mine gutter og min jente

Dere elsket jeg aller mest

Og jeg elsket å være deres Babba

Dere hjalp meg å holde ut lengre enn folk flest.

Jeg har funnet et sted å hvile

Jeg har nå funnet ro.

Men jeg vil aldri bli helt borte,

for i hjertene deres vil jeg for alltid bo.

Hvil i fred Babba 16/9-50—12/2-17

 

Ett helt halvt år del 4

23/Januar 2017

Så kom dagen da vi ble flyttet over til Hospice, det ble mange tårer på både mamma og meg da vi sa farvel til alle som jobbet på post 7, for vi var nok begge klar over at det ikke ville bli flere innleggelser, dette var siste gang våre veier skulle møtes, og endelige farvel er alltid vemodige, det er så mye man skulle ha sagt, men ord blir allikevel fattige.

Da vi kom over til hospice ble vi innlosjert på ett rom som var innredet mer som ett hjem, og det beste av alt ifølge mamma, var at hunden vår Conrad også var vekommen dit, de to hadde også ett spesielt bånd, det var nå jeg som kjøpte denne lille gutten, men fra mamma ble syk, ville han ikke forlate hennes side, så da ble det til at han ble boende hos mamma og Bestefar, så dagen etter at vi kom på hospice var lillegutt på plass.

Og som alltid vanket det en liten godbit 🙂

Mamma som hadde vært sengeliggende hele oppholdet på Lovisenberg fikk nå en ny giv virket det som, hver eneste morgen var hun oppe av senga for å ta seg en røyk, man kan si mye dritt om denne røykingen , men det er en god måte å få mennesker opp av sengen på, ikke at røyken smakte henne så mye, hun tok ett trekk og blåste det ut med engang, hva er det de fleste presidenter sier når de får spørsmålet om de har røyket ulovlige ting,

–jeg har tatt noen trekk , man inhalerte ikke, hehe, noe slik var det med mamma også, men bare det å komme seg ut og kjenne vinden i ansiktet og følelsen av å gjøre noe annet enn bare å ligge stille, tror jeg også  var en motivator, også ville hun vise både meg og barnebarna at dette fikser jeg, dette skal gå bra, er nesten så hun prøvde å trøste oss med væremåte, når ord blir for vanskelig.

Og var det en ting som alltid fikk mamma til å gi det xtra lille, var det når barnebarna kom på besøk, det var som hun fikk en ekstra glød over seg, hun kunne ha ligget i sengen sin hele dagen , uten å ha ytret så mye som en setning, men med engang de kom inn døra, da var det bare å finne frem jakka, for da skulle hu mor opp av sengen og ut på enten verandaen eller spisesalen hehe.

Men som alle vet, før den store nedturen kommer den store oppturen, og tirsdag 31/1 begynte vel det vi kan kalle nedturen, fra da av klarte mamma nesten  ikke å beholde hverken vått eller tørt, og vi alle, søsteren hennes ( Tante) Johannes, Gabriel, Bestefar og jeg kjøpte inn alt det vi visste hun likte, jeg maste så mye på mamma om at hun måtte spise og drikke at jeg tilslutt ble irrettesatt av en av pleierne, og det var en skikkelig kalddusj der og da, jeg skjønte jo hva de sa, at kroppen til mamma nå ikke lengre klarte å ta til seg næring at det rett og slett var rene gidten for henne, og at det var grunnen til at hun kastet så mye opp, noe som gjorde henne mer sliten enn hva godt var, jeg tok til meg kritikken, for det var sagt med kjærlighet, og det sa pleieren også, at hun skjønte at jeg var redd, hun skjønte at jeg ville det beste for mamma, men nå var tiden inne til å la kroppen hennes bestemme.

Jeg virket kanskje rolig på utsiden da hun forklarte meg dette, men alt jeg kunne tenke inne i meg var

—faen , i helvete fitte kjerring som kan si noe slik, veit ikke hu hvor sterk mamma er, skjønner hun ikke at mamma kommer til å dø, om hun ikke får i seg næring , helvete..helvete…helvete…jeg er da ikke klart for å miste mamma’n min, herre gud hun er jo bare 66 for pokker, er det ikke da man skal gjøre som man vil ?!? 66 faen heller, andre folk blir jo pokker meg over 100, hva er det som skjer ?!?

Akkurat i det øyeblikket var jeg nok en trassig 3 åring, en som legger seg ned på gulvet og nekter å forlate butikken før man har fått den sjokoladen man har lyst på, jeg var nødt til å trekke pusten dypt ta på meg jakka, og ta meg en tur ut i hagen og røyka vel 4-5 røyk før jeg klarte å gå inn på rommet til mamma igjen, ikke søren om mamma skulle se meg gråte, på de fire ukene vi var innlagt gråt jeg ikke en eneste gang foran henne, jeg v ar redd for at jeg da ikke skulle klare å stoppe, gud skje lov hadde jeg noen veldig gode venner, som ikke bare kom på besøk, men som orket, å høre på meg i timesvis på tlf, for fra mamma kom til Hospice var hun ikke alene ett eneste sekund, det var alltid en av oss i familien der sammen med henne, jeg fikk jo nesten panikk anfall om jeg måtte på butikken en tur, herregud tenk om mamma bestemmer seg for å dø nå, for å skåne meg den opplevelsen ?!?

Tislutt måtte det jo gå som det gikk, der hadde jeg i mer eller mindre 14 dager, levd på kaker, kjeks og brus, mat orket jeg jo ikke, og søvn var en mangelvare, jeg lå jo bare der og fulgte med på at mamma pustet, og fikk nervøst sammenbrudd de gangene hun fikk pustestopp,  så jeg ble syk, og ble beordret hjem, jeg fikk fullstendig panikk da også, jeg kan da ikke forlate mamma, så jeg protesterte alt jeg orket, men til ingen nytte, og ikke så rart, greit at mor var syk om ikke jeg skulle smitte henne med omgangssyken samtidig liksom. så klokka 0100 om natten kom Bestefar og hentet meg, og tok vare på meg, til jeg ble frisk igjen, og mandagen var jeg tilbake igjen hos mamma, og da kunne jeg puste lettet ut igjen. Utenfor verden skremte jo nesten livskiten ut av meg, jeg likte meg der inne i vår lille boble jeg, der bare mamma, Johannes, Amanda ( hans samboer) Gabriel, Tante, og Bestefar befant seg, så lenge vi var der, ville mamma i mitt huet leve evig, og hadde hun ikke gjort alle spådommer til skamme, så visste ikke jeg, legene kunne si hva de ville, det øret ville ikke jeg høre så mye på, selv om jeg innerst inne visste utfallet.

Jeg må også her berømme alle de engelene som jobber på Hospice, ikke bare tar de seg av den syke , men også den nærmeste familien, og de er bunn ærlige, de pakker ikke inn sannheten, og det er herlig befriende, uansett hvor vond sannheten er, og de er så herlige og nydelige og…og…jeg har bare ikke ord, det å ha denne jobben, forteller mye om en persons personlighet, det er ikke alle som hadde passet til det yrket for å si det mildt. De gjør sitt ytterste for at pasienter og pårørende skal ha det best mulig, og de er villig til å gå langt for at man skal føle seg mest mulig hjemme, og ivaretatt.

Men nå nærmet det seg slutten av oppholdet på Hospice Lovisenberg, hvem ville trodd det nesten 3 uker tidligere, fra å få beskjeden om at vi måtte forbrede oss på at mamma kunne dø hvert øyeblikk, til vi 3 uker senere skulle bli sendt videre til Solvang helsehus, var jo nesten litt uvirkelig og magisk for meg, men jeg så at dette gikk hardt inn på mamma, hun hadde så absolutt ikke lyst å dra videre, og jeg skjønner henne godt, vi hadde blitt så glade i pleierne våre, og følte oss så trygge så trygge der vi var, og alt som er nytt kan være skremmende og iallefall i den situasjonen vi var i, men hele familien vi var ovenfor mamma utrolig positive og prøvde så godt vi kunne å få henne til å se det positive i dette.

7 Februar ble vi flyttet til solvang helsehus…

 

 

Ett helt halvt år del 3

Vår uke på post 7, det var en merkelig tid, fra å være helt sikker på å miste Babba på fredag, var hun * frisk og rask* etter forholdene på søndag, hallo liksom, jeg visste ikke hva jeg skulle tro jeg da, tankene om at jeg hadde forbredt de fleste på at hun nå ville bli borte, til at hun satt oppreist i senga og prata med oss, var whaaat hva skjer’a, herregud folk må tro jeg bare juger, for å få sympati, dette er jo helt på tryne, må innrømme at jeg hadde disse tankene, og jeg utrykte disse følelsene både til min beste venninne Ann-Christin (A-C) og til den ene av mamma’s leger, mamma’s lege sa til meg at slike tanker skulle jeg ikke ha, nyrene til mamma, var i så ille forfatning at hun kunne bli borte når som helst, og at det mest sannsynlig ville skje mens hun sov, og hun forsikret meg om at mamma da ikke ville føle noen form for smerte, hun ville rett og slett bare forsette å sove.

Kan dere gi meg en tid da spurte jeg, vil det skje nå i løpet av helgen, i løpet av uken , hvor lenge vil vi få lov å beholde Babba ?

Jeg hadde 1000 tanker i hodet, noen rasjonelle, noen veldig urasjonelle, herregud bestekompisen min Miguel som skulle synge i begravelsen befant seg i Chile, hun kan da ikke dø før han kommer hjem må vite, eller okay Trine gjør hun det, får vi bare vente med begravelsen til han kommer hjem, Babba Skal få det slik hun vil, dermed basta !

Ikke alle var enige i akkurat den tankestrømmen, men jeg hadde gått inn i løvinnemodus, ingen skulle fortelle meg , hva som gikk ann og hva som ikke gikk ann, normale normer, who cares, dette er Babba, min mamma, Johannnes og Gabriels Babba, hun som Alltid hadde stilt opp, hun som villig ville ofret alt for oss tre, skulle da vi ikke klare å gi henne den avskjeden hun ønsket ?

Den eneste som fikk lov å bestemme noe som helst var faktisk  Babba, så da lot jeg det være opp til henne, vi hadde en samtale om akkurat dette, for det må sies, uansett hvor vondt det var å vite at legene ikke lengre kunne gjøre noe, var mamma ved sine fulle fem hele tiden, så da var det i mine øyne bare rett og rimelig at hun selv bestemte, og hvor vondt både mamma og jeg syntes det var å snakke om noen av de temaene jeg tok opp, var det viktig for meg og det sa jeg til henne, og hun prøvde så godt hun kunne, ikke bestandig lett å ha ett barn med adhd som ikke har noe filter sa hun til meg en dag, men vi får iallefall snakket ut sa hun og smilte.

Nå tror dere kanskje at det kun var døden vi snakket om, men det var det langt derifra, dere må jo huske at jeg fortsatt var i en form for benektelse, jeg var fast bestemt på at Babba på en eller annen mirakuløs måte skulle bli frisk, selv om A-C nok på sin egen måte prøvde å forbrede meg på det uungåelige, hun var og besøkte oss masse, og kunne se forandring hos Babba for hver gang, jeg som var der 24/7  så ikke dette like lett, eller sannheten er vel at jeg ikke ville se, jeg hadde jo planene klare, Babba skulle bli bedre, komme hjem også skulle vi se på Australian open sammen må vite, fornektelsens makt er noen ganger ganske så sterk.

Jeg kunne i det ene øyeblikket ovenfor andre innrømme at mamma nå var inne i sin siste fase her i livet, men ovenfor meg selv, det var en helt annen historie, merkelig ulogisk i det logiske der og da.

I løpet av den uken kom det en dame fra Lovisenberg Hospice og snakket med mamma, hun ville at mamma skulle søke plass der eller på Solvang, noe mamme i begynnelsen var sterkt i mot, Hospice blir jo sett på som siste stopp på veien, men det skal de ha, de snakket ikke om det på den måten, de sa hun der ville få bedre pleie, at sykepleierne der hadde bedre tid til hver pasient, siden det ikke var så mange sengeplasser der, men mamma sa hun var godt fornøyd med pleien hun fikk på post 7, der kjente hun alle sammen, og følte seg trygg, og det skjønner jeg, de som jobber der er helt fantastiske ikke bare for pasientene men også mot pårørende, de tok seg tid til oss uansett hvor hektisk deres dag var, trengte jeg noen å prate med var det bare å banke på døren deres så var de tilgjengelige, til de kunne jeg virkelig lufte alle mine tanker, så jeg snakket med de om hospice at jeg nok var enige med dem, at Babba ville få det *bedre* der, situasjonen tatt i betraktning, så etterhvert klarte vi i samarbeid å få Babba til å takkke ja til tilbudet, men at hun ønsket å komme på Lovisenberg hospice og ikke Solvang og at jeg måtte få lov å være *innlagt* sammen med henne, og slik ble det, etter nesten en uke på post 7 og alle de gode menneskene der, ble vi overflyttet til hospice, men vi ble og fortalt at man kun fikk 14 dagers opphold der, jammen det går bra sa jeg, da får vi samlet krefter og etter det kan vi dra hjem, mamma bare så på meg og smilte, nå må vi ta en dag av gangen jenta mi, og det gjorde vi…

Fortsettelse følger….

 

 

Ett helt halvt år del 2

Fredag 13 Januar 2017.

Trine, ropte mamma, jeg var på rommet hennes og ordnet med noe.

Ja, ropte jeg tilbake, jeg kommer nå.

Da jeg kom inn i stuen satt mamma med hodet i hendene, og hun ba meg ringe etter en sykebil, hvorfor det ? spurte jeg om, vi skal jo være på sykehuset på kontroll om noen timer, bare den reaksjonen min, burde fått mine egne varsellamper til å blinke, så syk som mamma var, hadde hun enda tilgode og frivillig be om ambulanse, hun var en kvinne som aldri klagde på smerter, uansett hvor vondt hun hadde det, spurte man mamma hvordan hun hadde det, sa hun bare

–jo da det går bra.

I ettertid har jeg jo skjønt at det var hennes måte å prøve å skåne oss, de nærmeste rundt henne.

Da jeg sa at vi jo snart skulle dra til sykehuset sa hun bare

-jeg klarer ikke komme meg ned i bilen til Bestefar.

Da gikk jeg inn i ett annet modus, her måtte det ringes og ordnes opp, jeg ringte først dagenheten på Lovisenberg og forklarte det situasjonen, de skulle gi akuttavdelingen beskjed om at hun var på vei, jeg takket for hjelpen og ringte så ambulansen.

De kom ganske så kjapt, og aldri før på alle de 7 1/2 årene mamma hadde vært syk, og hentet av sykebilen hadde hun ytret de ordene hun nå sa,

–Nå kommer jeg aldri mer hjem Trine.

La oss ta en dag av gangen nå mamma, svarte jeg, dette var jo en situasjon vi hadde snaekket om, og jeg hadde forsikret min mor, at så langt det var mulig skulle hun få lov å dø hjemme.

Og for å være helt ærlig, var jeg fortsatt i benektelse, vi hadde vært gjennom dette så mange ganger, jeg hadde opptil flere ganger trodd at jeg skulle miste min mamma, leger og sykepleiere hadde flere ganger forbredt meg på dette, så jeg håpet at dette også skulle være en slik episode, at min mor nok engang skulle lure døden, og la oss få beholde henne i noen år til, glemt var samtalen med legen i begynnelsen av Desember, hvor hun hadde gitt mor alt fra 2 uker til 2 mnd igjen, min mor var sterk, min mor hadde en vilje av står, min mor var rett og slett udødelig !

Mens mor ble innlosjert på akuttavdelingen, ringte jeg rundt, mine sønner fikk beskjed, min tante og noen av mine nærmeste venner, og noen av mammas nærmeste venner.

Tiden på akutten gikk fort, min bestevenninne , slapp det hun hadde i hendene og kom opp og var det sammen med meg, så vi satt ute i fojaeen og skravlet litt frem og tilbake, og plutselig kom portøren og vi kom nok engang på post 7 på Lovisenberg, menneskene man ble kjent med der gjennom alle disse årene, er bare rett og slett fantastiske, men helsepersonale vi har vært i kontakt med skal få sitt eget innlegg, det fortjener de virkelig.

På den korte tiden, fra mamma ble hentet i ambulane til hun fikk ett rom på post 7, kunne man faktisk se forskjell, og for første gang, ble jeg livredd, det gikk plutselig opp for meg at nå, nå nærmer det seg slutten, panikken tok tak i meg, den kvelden og natten står for meg som til da den verste dagen i hele mitt liv, vi var mange rundt sengen hennes, og ting ble sagt av min mor, som gjorde at bare tanken på det får meg til å begynne å gråte her jeg sitter nå.

Jeg husker legen kom inn, tok meg litt til siden og viste meg panikkknappen, at mor skulle få ett enerom, de måtte bare omrokkere litt, men de ville ha henne på posten og ikke nede på akutten, og at døden kunne inntreffe de første tre-fire timene, jeg gikk automatisk i kontroll modus, her måtte alt ordnes, ungene måtte få komme med sine betrakninger og ønsker rundt begravelsen, herre min hatt dette var en samtale jeg hadde utsatt lengst mulig.

Men jeg og mor hadde snakket om dette, at de skulle bestemme om det ble begravelse, kremasjon, minnelund etc etc, min mor hadde sagt hva hun tenkte, men hun var bestemt på at det var barnebarna som skulle få lov å bestemme dette, om de hadde ønsker, og jeg ville at dette var noe mor skulle få vite før hun døde, vi hadde snakket så mye sammen, om både gode og vonde ting, ingen hemligheter, derfor skulle hun også få vite dette.

Det er noe surrealistisk over en slik situasjon, man vet med hodet hva som kan skje, men hjertet er ikke med, min måte å fungere på i krisesituasjoner er nå ingen hemlighet, her skal alt snakkes om , uansett hvor vanskelig tema er, men da har jeg noe å bry hjernen min med, slipper å tenke så himla mye, for å si det sånn, i retrospektiv, så gikk jeg kanskje litt hardt ut.

Jeg hadde bestemt meg da sykebilen kom, at jeg fra den dagen ,ikke kom til å gå fra min mors side, jeg hadde lovet henne at jeg skulle være ved hennes side til siste slutt, så da enerommet til mamma var klart, fikk vi satt inn en xtra seng, sykepleiere, leger og vi som var rundt henne trodde nok at kroppen ville gi opp i løpet av helgen, men Babba, ville det annerledes, som sagt en sterk og sta dame ❤

Vi lå på post 7 på Lovisenberg i nesten en uke, og neste del skal handle om denne tiden og alle englene som jobber der.

 

 

Ett helt halvt år, del 1

Det siste halve året har vært en tung og vanskelig tid, min mor ( Babba ) har som de fleste har fått med seg  vært veldig syk, og i begynnelsen av Oktober 2016 bestemte jeg meg derfor, for å flytte hjem til henne og Bestefar, ( samboeren hennes blir kalt dette av oss alle )

Frem til begynnelsen av Desember var tilstanden hennes status quo, vi ventet igrunnen spent på nye typer medisiner som skulle komme på markedet i midten av Januar 2017, for det har vært slik med sykdomsbildet til Babba, hver gang medisinene hennes ikke lengre har hatt den effekten man har ønsket , har det kommet nye og bedre produkter på markedet, så da hun i begynnelsen av desember igjen ble innlagt med en infeksjon tenkte jeg ikke så mye over dette, helt til jeg hadde en samtale med legen hennes, og de pakker ikke ting inn i silkepapir, de forteller der tingenes tilstand så lenge man spør , og svaret var klart å tydelig,

–Babba har igjen alt fra to uker til to mnd igjen, det er ingenting mer vi kan gjøre

Det skal sies at jeg da vendte det døve øret til, joda jeg visste at Babba var syk, hadde en uhelbredelig form for kreft, men hun hadde ridd av stormen så mange ganger før, at jeg forventet at hun skulle gjøre det også denne gangen.

Lille julaften skrev hun seg ut av sykehuset på eget ansvar, med streng beskjed om å komme tilbake 1 juledag klokka 0900, det skal sies at jeg ikke var å besøkte henne så mye mens hun lå på sykehuset i romjula, jeg var dønn sliten, jeg sov jo aldri om natten da hun var hjemme, siden hun trengte hjelp til å komme seg opp av sengen, og skulle hun trenge ett toalett besøk ville jeg være våken slik at jeg hørte at hun ropte på meg, på dagen slappet jeg av kanskje en time eller to, men i slike situasjoner sover man ganske så lett, så jeg brukte romjulen til å samle krefter, for nå begynte jeg selv å innse at denne gangen , ville kanskje døden vinne over oss og ta Babba over til regnbuelandet.

Hun ble liggende på sykehuset til begynnelsen av Januar, før hun bestemte seg for at hun nå var såpass frisk at hun ville hjem, og hvem vil vel ikke hjem, så Bestefar og jeg gjorde det beste ut av det , og passet på mamma på skift, jeg tok nattskiftet og han dagskiftet, og det funket bra sånn, jeg ser fortsatt tilbake på disse stille kveldene, med mamma som noen av de beste dagene i mitt liv, vi snakket om alt, både det som var vanskelig, men holdt oss også oppe med en god dose  galgenhumor, og mamma skjønte nok også på måten jeg snakket på at jeg fortsatt var i benektelsesfasen, men hun lot meg få lov å være der, samtidig som vi snakket om hvordan hun ville begravelsen skulle være, og hva mine barn og jeg skulle arve etter henne, ikke akkurat ett lystig tema, men det var godt å snakke om det samtidig, mamma hadde full kontroll der også på hva og hvordan ting skulle være.

Morgenen januar Fredag den 13 ba mamma meg ringe etter sykebilen…..

 

 

Samtalen i natten

Kvinnen jeg skulle snakke med denne kvelden, spurte om det var mulig om jeg kunne komme hjem til henne istedenfor å møtes på det avtalte stedet.

Hennes forklaring på hvorfor gjorde at jeg denne kvelden i september, satt i en leilighet i en av byens drabantbyer.

Det var ett hjertevarmt rom jeg steg inn i, og lukten av nykokt kaffe og kanelboller fylte luften, hun smilte litt og unnskyldte rotet, hun hadde ikke orket å gjøre så mye de siste dagene, sa hun mens hun smånervøst satt og fiklet med ermen på den altfor store genseren hun hadde på seg.

Jeg smilte beroligende til henne, og sa at hjemmet mitt heller aldri bestandig var nyvasket og strøkent, hun slappet litt mer av da, merket jeg, og sa at det mange ganger finnes orden i kaos.

Hun hadde skjenket kaffe til oss og satt kanelbollene frem på bordet, og spurte hvor jeg ville sitte, så satte hun seg ned og trakk bena godt opp mot overkroppen som ett slags forsvar.

–Hvordan begynner vi ? spurte hun

–Dette er din historie, svarte jeg så du bestemmer igrunnen retningen, jeg er vel mer en veileder, så vi kan jo begynne med første gangen du husker at du gjorde dette ?

Hun blir tankefull en liten stund, før hn sier noe.

-Jeg var vel i midten av 20 årene, hva som utløste det er jeg ikke helt sikker på, men jeg husker følelsen av håpløsthet, beksvart mørke, og en overveldene sorg, som jeg ikke klarte å sette ord på , det gjorde så vondt så vondt på innsiden, jeg ville bare få det vekk, det er første gangen jeg husker at jeg tok frem kniven og kuttet meg til blods.

Det merkelige fortsetter hun stille, er at jeg ikke husker selve handlingen, men jeg husker den befriende følelsen det ga meg, nesten som om jeg hadde renset kroppen min for alle demonene, som bodde i meg, jeg var med ett lykkelig, og det føltes deilig.

Ja jeg hadde vondt i alle sårene i flere uker etterpå, men ikke på samme måte, det er vanskelig å forklare, men jeg husker jeg tenkte

–Dette jeg kan se, dette er normalt skal gjøre vondt, dette skjønner jeg, det går det an å håndtere.

Følelsen av lykke satt i lenge også , det var ikke slik at jeg trengte en ny *fix* noen dager senere, det var nesten som om jeg var full og høy på samme tid, men i motsetning til en alkoholiker eller narkoman varte rusen min mye lengre.

Bare det at jeg hadde mitt *narkotikum* så lett tilgjengelig ble også på en måte en trøst.

Hun tar en slurk av kaffekoppen, og ler litt, du synes nok jeg høres helt teit ut ….

Det ble sagt som en mellomting mellom ett spørsmål, og en konstatering av en slags sannhet.

Hun venter ikke på min respons, før hun fortsetter

Jeg fant ut etterhvert at det finnes mange former for selvskading, ting som ikke var like synlige, som oppkuttede armer og ben, for i motsetning til hva mange tror, handlet ikke dette om å få sympati eller på andre måter gjøre seg til offer for omverden.

Min mor fikk ikke engang vite om dette før for ca 2 år siden , så i nesten 20 år har jeg klart å skjule det mer eller mindre for den nærmeste familien, for man føler seg jo også så skamfull på toppen av alt.

Jeg har aldri testet ut narkotika, men bortsett fra det, har jeg vel vært innom en rekke andre ting, alkohol, bulemi, spisevegring , forhold til voldelige menn, omgitt meg med mennesker som istedenfor å løfte meg opp, heller har trykket meg ned, disse klarte jeg etterhvert å kvitte meg med, men det er ikke bare bare, å være del av en stor gruppe mennesker og bryte båndene tvert, og starte på nytt.

Men jeg klarte nå det også, men ikke helt på egen hånd.

Da jeg var i midten av 30 årene, raste hele verden sammen, men denne gangen klarte jeg på ett slags vis å utrykke følelsene verbalt til fastlegen, og enden på visa der ble at jeg havnet innenfor psykriatrien i mange år, og det ser jeg nå i ettertid ble min redning.

For nesten for første gang i mitt liv så  jeg meg virkelig sett, akseptert, forstått, ingen temaer var for store og ingen for små, og det var gjennom terapien jeg lærte at det var *lov*  å vise følelser både på godt og vondt, og etterhvert som tiden gikk, og jeg ble tryggere både på de rundt meg og ikke minst på meg selv , fortalte jeg min historie, og som som før hadde følt meg unrmal, og prøvd å skjule meg selv på alle mulige måter, lærte at jeg egentlig var ganske så normal.

Stort sett er vi mennesker igrunnen ganske likt skrudd sammen, og hadde vi bare turt å vise våre svake sider litt oftere, ville vi vel og fått den bekreftelsen av våre medmennesker.

Men vi lever i ett samfunn, hvor mange av oss, bare vil vise det perfekte, vi haster fra det ene til det andre, og har i mange tilfeller mistet evnen til å ta oss tid til å lytte….

Hun ser meg inn i øynene og spør,

–Hvor ofte stiller vi ikke spørsmålet, hvordan går det med deg, når vi møter noen på gata ? Hvor mange tar seg egentlig tid til å vente på svaret, før vi har hastet videre på vår vei, fordi vi forventer at svaret skal være det høflige

–Jo takk bare bra.

Der tror jeg vi har mistet noe vesentlig i vår høyteknologiske verden, se bare rundt deg neste gang du er på en kafe eller tar en tur på en pub, hvor mange sitter ikke med nesa si nede i mobilen, de er mer opptatt av å kommunisere med verden utenfor enn å sitte å snakke med de som sitter rundt samme bord.

Vi er blitt mer tilgjengelige, samtidig som vi er mer utilgjengelige.

Ett paradoks sånn egentlig..

Men huff, dette var en digresjon, sier hun, hun spør videre om jeg har lyst på litt mer kaffe og jeg takker ja, jeg tar meg selv i å se på klokken, og registrerer at jeg har vært her en god stund på overtid, men hun har vekket min nyskjerrighet, enda mer enn da hun først tok kontakt med meg, og jeg vil høre mer.

Som en historieforteller har hun åpnet opp en liten del av hennes verden til meg, og jeg merker at jeg er spent på fortsettelsen.

Hun kommer ut fra kjøkkenet  ,og fyller opp kaffekoppen min, jeg betrakter henne litt i smug, i min eøyne en flottdame, med åpne men dog triste øyne, hva mer er det de skjuler mon tro, tenker jeg.

Hun har en utstråling som får rommet til å lyse opp, selv om vi nesten sitter i mørket , kun omgitt av levende lys, og det er den beste beskrivelsen jeg kan gi deg, kjære leser, av henne, levende.

Hun setter seg tilbake i sofaen , denne gangen med beina krøllet sammen, til den ene siden, litt mer åpen, litt mer trygg.

Hun henfaller litt i egne tanker, før hun igjen nesten ler litt av seg selv, hun retter nok engang blikket sitt mot mitt,

–Nå må du veilede meg , sa hun og peile meg inn på rett spor igjen , i denne historien, og hav den egentlig skulle handle om.

Skal jeg være helt ærlig mot dere som leser dette, hadde jeg nesten glemt det selv, men nesten automatisk hører jeg meg selv spørre

–Hvorfor tror du det var slik at du først i godt voksen alder, turte å snakke om dine egne følelser istedenfor å skyve de vekk med å skade deg ?

Hun tar ett dypt åndedrag, puster langsomt ut, og begynner å fortelle……

 

Fortsettelse følger …….

 

 

så enkelt, så vanskelig

Jeg har valgt bort endel mennesker i mitt liv opp igjennom årene, ikke fordi de nødvendigvis ikke er snille gode mennesker, men fordi de ikke var bra for meg å omgås.

Jeg vet endel om psykiske lidelser, jeg har vært så langt nede at bunnen på sjøen virket som overflaten, allikevel velger jeg den dag i dag å ikke ha så mye kontakt med andre bekjente som har psykiske lidelser, som av en eller annen grunn velger å sitte igjen i fortiden fordi de har identifisert seg så lenge med hvem de var at de ikke klarer å se hvem de kan bli.

Jeg merker at jeg blir veldig sliten av disse menneskene, de som hele tiden skal dra opp ting fra sin egen fortid, som liker å dvele ved den og ikke klarer eller også i mange tilfeller ikke vil se fremover.

Jeg sier ikke at jeg ikke lenger kan ha tunge dager, hvor jeg merker at jeg kan være på vei tilbake til en depresjon, men heldigvis har jeg nå de nødvendige vertøyene til å se hva som er realiteten og hva som kun finnes inne i mitt hodet, det er ikke dermed sagt at alt jeg sier og gjør er så veldig rasjonelt og gjennomtenkt, men det får ikke lenger like stor plass i mitt liv som det engang gjorde.

Og det er utrolig befriende.

Før var jeg det jeg liker å kalle en søppelkasse, en mange bekjente brukte til å tømme seg, mye av det handlet om at jeg ikke satte grenser for meg selv, jeg turte aldri si ifra at dette orker jeg ikke høre på , ikke fordi jeg ikke bryr meg, men fordi jeg faktisk blir psyket ned av å høre på så mye elendighet hele tiden, og så lenge man ikke selv pratet ut om sine følelser var det jo heller ingen som visste hvor syk jeg faktisk var, før jeg nesten ble innlagt, det var det ikke mange som skjønte, jeg var jo så sterk, jeg virket jo så glad og lykkelig hele tiden, og jeg husker jeg tenkte så lite dere vet om meg, mens jeg vet så mye om dere, lurte dere aldri på hvordan jeg hadde det de gangene dere brukte meg som en hobby psykolog.

Det endte med at jeg møtte verdens beste psykriater som jeg gikk regelmessig til i 5 år, der hos han lærte jeg så utrolig mye om meg selv,og ikke minst var det deilig å snakke med en som hørte på det jeg sa, som kom med gode råd og aldri dømte meg, jeg vet jo at han kanskje gjorde det , han er tross alt bare ett menneske, men allikevel hadde han en aura av godhet rundt seg som gjorde at jeg for første gang i mitt liv stolte 100 prosent på ett annet menneske, han lærte meg at personer ikke er onde, at de ikke er tankelesere, og at de fleste ikke går rundt og sier ondskapsfulle ting om andre, og jeg lærte meg at det ikke var farlig å spørre mennesker rundt meg om hva de mente, om de sa noe som gikk veldig inn på meg, og i de aller fleste tilfellene, viste det seg at jeg tok ting i negativ retning selv om det ikke var ment slikt, men jeg hadde levd så lenge i min egen negativitet at det var vanskelig å skjønne at ikke alle andre også tenkte slikt.

Det er vondt å leve sånn, med angst, negative tanker, følelser man er redd for, katastrofetanker o.l og etter at jeg ble *frisk* og det har gått noen år, skjønner jeg ikke at godt voksne mennesker som har det på samme måte som jeg hadde det ikke gjør noe med det, sier ikke at ingen gjør det , men jeg skjønner ikke de som fortsetter å leve i fortiden og hele tiden skylder på det som skjedde da, at de ikke ser at man selv er herre over hvordan fremtiden skal være.

Mange sier de ikke skjønner at jeg har klart å tilgi min far for det han gjorde mot meg i mine yngre dager, de har ikke skjønt hva det vil si å tilgi tenker jeg da med meg selv.

For det handler ikke om at man aksepterer eller si at det er greit det man har vært utsatt for , men det handler om å legge skylden der den hører hjemme hos overgriperen, for det skal være sagt, jeg klarte ikke å tilgi min far før jeg var god nok mot meg selv til å innse at det som skjedde ikke var min skyld, jeg var ett barn han var voksen !

Så enkelt og så vanskelig er det, som ting ellers er i livet, vi velger selv hvordan vi vi leve det.

Jeg har funnet min vei nå, og etter mange år i mørket fant jeg tilslutt meg selv og kan med hånden på hjertet si at jeg liker henne jeg ser i speilet .

  • 44,896 hits since January 10-2013

Kategorier

Mest sette innlegg & sider

U.S.A

Flag Counter

Canada

Flag Counter
free counters
%d bloggers like this: