chaos and order

Hjem » Kaos » Jakten på det perfekte

Jakten på det perfekte

mange år trodde jeg det var meg det var noe galt med uansett hva det gjaldt, ikke hadde jeg opplevd multiorgasmer som mine venninner fikk hver gang de hadde sex, ikke skjønte jeg at de klarte å få orgasme, omtrent bare ved synet av ett mannlig kjønnsorgan, og de hadde alltid overskudd til det meste, mens jeg omtrent rusla rundt i en tåke etter å ha hentet unger på skole og barnehage, de fikset gourmet mat og de lekreste desserter, og det hadde ikke tatt de mer enn en halvtime, mens jeg var så sliten mange ganger at fiskeboller var det unga mine fikk, mens jeg satt igjen med dårlig samvittighet over å ikke diske opp med femretters middag og en herlig hjemmelaget sjokolademousse.

Noen ganger må jeg til og med innrømme at jeg slumret  på sofaen mens unga så på barne-tv, og det var ikke hver dag jeg orket å ta noe som helst av husarbeid, mens det virket som om alle andre hadde vasket klær, støvsuget og vasket vinduer, omtrent før de hadde hadde serverst unga frokost , og da snakker vi ikke om en brødskive eller to, men skikkelig engelsk frokost,  levert unga på skole / barnehage , for deretter å gå på jobb, kvikke og raske, jeg ble nesten litt utslitt bare av å lese alle statusmeldinger, fra disse såkalte vellykka folka.
Og mellom alt dette har de tid til å trene ett par timer, hjelpe unga med leksene, ha litt alenetid med sin bedre halvdel, og ikke minst satt av ett par timer til sin yndlingshobby, mange ganger lurer jeg på om døgnet for enkelte har mer enn 24 timer, eller om det bare er meg som føler meg litt uttafor i dette vellykka samfunnet, og nå i Desember er det en virkelig oppgang på alt man klarer , er det bare jeg som enda ikke har tatt julevasken, men fortsatt har besøk av noen hybelkaniner ? Er det bare jeg som ikke har brukt en liten formue på kalender til mine barn, og som enda ikke er ferdig med alle julepresanger, som enda sliter med å få endene til å møtes, og derfor velger å ikke kjøpe presanger til flere tusen til alle familiemedlemmer ?

Nei, er nok ikke det , men jeg tror faktisk mange av oss enten vi innrømmer det eller ei, synes det er bedre å fremstå som bedre enn det vi i hverdagen egentlig er, fordi alle andre gjør det samme, vi vil ikke at folk skal tro vi er noe dårligere enn naboen, og ett lite eksperiment jeg gjorde på facebook, viser at folk liker statuser som fremstiller skriveren i ett veldig bra lys bedre enn statuser hvor man sier man sliter litt, vi vet vel kanskje ikke lenger hva vi skal skrive om noen ikke har det helt greit, fordi vi har blitt så vant med at vi alle har det så himla bra hele tiden, vi har blitt litt avstumpet følelsesmessig, tror jeg da.

Men la meg si det til dere som ikke klarer å holde like godt følge i all lykkerusen, det er helt greit å ikke være helt perfekt på alle mulige måter, det er lov å være trøtt i trynet når du står opp, og be ungen lage seg frokost selv, det er lov å omtrent sovne med tannbørsten i kjeften etter å ha sovet dårlig natta før, det er lov å føle frustrasjon når du henter en trøtt, sliten og grinete unge i barnehagen, det er lov å ikke orke å ha sex 17 ganger om dagen, og det er lov å hilse på hybelkaniner, når du låser deg inn i heimen.
Og det er ikke bare vi voksne som har det slik, jeg spurte minsten her i huset , om han hadde vært på Facebook i det siste, men han sa han ikke orket å være der så mye lenger, siden alle virket så lykkelige hele tiden, de var jo aldri hjemme, men hang med venner, var på kino, eller ute hele tiden, jeg prøvde å si at det nok ikke er slik hele tiden, men at de legger ut statusoppdateringer når det er noe de gjør sammen med andre, at det ikke er like spennende å skrive , nå holder jeg på med lekser og skjønner ikke en dritt av hva jeg holder på med !

Men det er kanskja akkurat det vi burde gjøre, legge ut slike statuser fra tid til annen, da vil man iallefall få den hjelpen man trenger, for er det noe vi liker er det å kunne hjelpe andre, bare så synd at så få trenger hjelp, eller gir uttrykk for det iallefall, vi er jo snart en gjeng med supermennesker alle sammen, eller vi liker å gi det inntrykket i allefall.
Jeg har aldri vært redd for å be om hjelp, om det har handlet om mine barn eller ting jeg ikke har klart på egenhånd, med det resultatet at jeg aldri har behøvd å klare ting alene heller, om man spør om hjelp, kan man bare få ett av to svar, enten Nei eller Ja, verre er det ikke, og får man ett Nei, så ikke ta det personlig, for har man gode venner rundt seg, sier de ikke Nei for moro skyld, da får man som regel en forklaring på hvorfor i samme slengen, og som oftest blir faktisk svaret Ja, om man da også er en god venn og hjelper tilbake når det eventuelt må trenges.
Jeg sier ikke at man skal brette ut alt på facebook heller, men jeg velger å påstå at man heller ikke blir så godt kjent med folk der inne, veggen blir brukt til det jeg kaller smalltalk, og jeg personlig er ikke så flink med smalltalk, det kjeder meg , jeg liker å bli kjent personen bak fasaden, hva som virkelig betyr noe, hva de er sterkt i mot, hva de brenner for, for på den måten kan jeg selv lære noe, få ett par a-ha opplevelser, derfor er det veldig sjelden jeg deltar i diskusjoner der inne, det tar jeg heller opp her i bloggen.


Comment with FB id ? click anywhere in the comment form on a post, then click on “Change”/Endre

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

%d bloggere like this: