chaos and order

Hjem » Kaos » Når man har ett barn for lite.

Når man har ett barn for lite.

Reklamer

Da eldstemann var 6 år ble jeg gravid igjen og gleden var stor da jeg fant det ut, men faren og jeg valgte å vente med å fortelle det til familie og venner til den magiske tre måneders grensen var forbi, for går graviditeten som den skal er man liksom home free bare man kommer gjennom denne perioden uten komplikasjoner, så i slutten av april fortalte vi det til den aller nærmeste familien , men vi ventet med å fortelle det til eldstemann så ikke vente tiden skulle bli altfor lang. Og det var igrunnen like greit for bare to uker etterpå begynte jeg å blø, jeg var hjemme hos en venninne og ble helt fra meg da jeg så alt blodet, så vi dro rett ned på legevakta, jeg fortalte i luken hva det gjaldt og fikk bare beskjed om å sette meg ned å vente for det var ikke uvanlig å abortere når graviditeten ikke hadde kommet lenger, jeg husker ikke så mye av den tiden jeg satt på venterommet annet enn at jeg satt der og gråt og venninnen min trøstet meg etter beste evne, og med tid og stunder kom jeg da inn til legen som tok noen undersøkelser og kunne konstantere at jeg hadde hatt en abort, selv om blodprøvene fortsatt viste at jeg var gravid, noe som ikke var så unormalt , siden jeg nettopp hadde mistet barnet, men av en eller annen grunn ville hun at jeg skulle undersøkes dagen etter på Aker.

Så dagen etter dro jeg og samboeren opp på sykehuset og legen der kunne konstantere at jeg hadde mistet ett foster, men at det fortsatt var en til der inne, men han kunne ikke si om fosteret lå innen for eller utenfor livmoren, så han måtte konsultere med en annen lege, de var veldig grundige og kunne ikke bli enige, den ene mente at barnet var innen for den andre legen mente barnet lå utenfor, de forklarte meg også at jeg hadde en hjerteformet livmor, noe som gjorde at det ble for trangt for to stykker så derfor hadde det ene fosteret blitt skyvet ut for å ha nok til en.

Siden en graviditet utenfor livmoren kan være farlig og de ikke kunne bli enige , måtte jeg samme dagen gjennomgå en operasjon slik at de kunne ta en bedre titt, jeg var livredd først sorgen over å ha abortert så gleden ved å høre at det fortsatt var ett lite hjerte som banket der inne, for så å vite at jeg kanskje ville miste den lille også, var en berg og dalbane av følelser, jeg ble satt opp på operasjon med engang så jeg ikke skulle gå i uviss for lenge.

Det første jeg husker etter operasjonen er at jeg våknet på oppvåkningen og at jeg sykepleier sto der og sa du er gravid alt så bra ut, da sovnet jeg igjen med ett smil om munnen.

Jeg fikk klar beskjed om å ta det med ro resten av svangerskapet, så man kan si jeg var overnervøs omtrent hele tiden, jeg ventet nesten bare på at det skulle gå galt, og jeg klarte ikke å begynne å glede meg før jeg var i uke 25 og hadde vært på ultralyd på Colosseum klinikken og de der kunne berolige meg med at alt så bra og normalt ut og at jeg ventet en liten gutt.

Da pustet jeg lettet ut og da vi kom hjem fortalte vi eldstemann at han skulle bli storebror til en liten gutt som skulle bli født slutten av oktober, 3 uker senere begynte jeg å våkne om natten av ryggsmerter, og da kom angsten tilbake, så jeg gikk til fastlegen som beroliget meg med at det nok bare var luftsmerter, selv om jeg prøvde å si at det er det ikke , stor forskjell på luftsmerter og de smertene jeg våknet opp av og som begynte å komme oftere, men det endte med at hun bare sendte meg hjem og ba meg ta det med ro og ga meg en ny dato 3 uker etterpå.

Den dagen jeg skulle vært hos fastlegen igjen , hadde jeg hastverk keisersnitt, jeg hadde ligget på sykehuset ett par dager da, hvor de hadde prøvd å stoppe veene mine, men siden jeg hadde gått med de så lenge var det ikke mulig å stoppe dem, og på slutten var barnet i magen så stresset at de var redd for at det ville gå galt om de ikke forløste han fortest mulig.

Han ble født 2 1/2 måned for tidlig, men så vakker og fullkommen og i dag er han snart 18 år, men fortsatt når jeg ser på han tenker jeg at de skulle være to, hvordan ville *Lille* ( som jeg kaller barnet jeg mistet) vært ? Lignet på broren sin ? Eller kanskje den totalt motsatte .

Selv om jeg mistet det før det hadde utviklet seg nok til at man kunne se det, så er ikke sorgen noe mindre , på prematur avdelingen lå det flere tvillinger og jeg må innrømme at jeg noen ganger var misunnelig på de som hadde fått begge sine, og siden har tre av mine venner fått tvillinger og det er litt sårt enda skal innrømme det, selv om det er mange år siden nå.

Mennesker som ikke har mistet ett barn enten slik jeg gjorde eller etter at de er født, skjønner ikke helt at det går an å føle en slik sorg, det var jo liksom ikke noe barn som noen av de sier , men for meg var det, det.

Så tilslutt sluttet jeg å snakke om det, til jeg fant en gruppe på facebook, for oss som har ett barn for lite, og der var det flere som hadde opplevd det samme som meg, og det var igrunnen litt godt å få aksept for sine tanker uten å bli sett på som rar, men at det faktisk er legitimt å føle ett savn over en som skulle ha vært her 🙂

Mange sa jo at det er jo bare å prøve igjen, om du har lyst på flere barn, det jeg ikke fortalte de da, var at jeg ikke kunne få flere barn, det ga de meg utrykkelig beskjed om på sykehuset da minsten ble født, om det skjedde ville jeg sette både meg selv og den ufødte i fare, p.g.a komplikasjoner som oppsto, akkurat der og da var jeg bare overlykkelig for at barnet jeg klarte å bære frem hadde det bra, det var først i ettertid at tankene begynte å svirre, jeg var jo fortsatt veldig ung, og hadde innerst inne lyst på flere barn, men slik kan man dessverre ikke bestandig velge selv.

Jeg følte meg ikke lengre som en fullverdig kvinne, og med alt annet som hadde skjedd opp gjennom årene, havnet jeg tilslutt inn i en depresjon, det var umulig å komme ut av , uten profesjonell hjelp, men det tok meg mange år og søke om hjelp, psykiske plager var ikke det som ble snakket mest om, iallefall var ikke jeg den mest åpne personen om egen sorg, følte liksom ikke at jeg var viktig nok, at mine følelser ikke betydde så mye, og istedenfor å snakke meg selv opp, snakket jeg heller meg selv mer og mer ned, i dag ser jeg helt annerldes på det, men det tok meg lang tid å komme dit, og ville aldri ha gjort det uten hjelp.

Jeg tror det er viktig at vi alle skjønner at mennesker reagerer ulikt på ting, at noe som for en virker som en bagtall, kan være med å velte lasset for en annen person, derfor er det viktig å lytte å være tilstedet for hverandre, uansett hvor lite man selv synes problemet kan være.

Reklamer

Comment with FB id ? click anywhere in the comment form on a post, then click on “Change”/Endre

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: