chaos and order

Hjem » Tabu ? » AD/HD finnes ikke…

AD/HD finnes ikke…

Reklamer

Leste en artikkel som en venn av meg på facebook delte, den er på engelsk
den handleri bunn og grunn om at det ikke finnes franske barn med AD/HD, mens det florerer av de i USA, mye fordi oppdragelsen i franske hjem er mer restriktivt enn i amerikanske, noe av det som står i artikkelen kan jeg være enig i, men ikke alt, som mor til ett barn med AD/HD selv, og med kjennskap til hvordan han har måttet kjempe for å komme dit han er i dag, og stadig kjemper en indre kamp fordi han velger å ikke ta medisiner, blir det for meg litt lettvindt når såkalte eksperter skal skylde på ytre faktorer.

De fleste barn med denne diagnosen viser veldig tidlig tegn, min gjorde det iallefall omtrent fra den dagen han ble født, han sov nesten aldri, når andre spedbarn trengte sine sove timer var han lys våken, da han ble litt eldre, var han aldri en av de som kunne sitte rolig å tegne eller legge puslespill, han var den i bhg som alle de andre barna ga utrykk for at de var redd, fordi de aldri visste hvor de hadde han, han kunne være i lek med andre og plutselig helt ut av det blå, bli voldsom, og det var nesten umulig å få kontakt med han når han gikk inn i det moduset, prøvde man å snakke med han , fikk man veldig sjelden øyekontakt, og man skjønte at han var i sin egen lille verden.

Som mamma var det utrolig vondt å se og høre om dette, han hadde ingen venner og var mest sammen med de andre voksne eller for seg selv i bhg.

Det var ikke bedre hjemme heller, alt av leker ble ødelagt, og vi i familien var nesten litt redd for å snakke han til rette fordi vi som regel fikk kastet ting etter oss, så da gutten var 2 år tok jeg kontakt med fastlegen og vi ble henvist til Bup i håp om at de kunne gi oss noen retningslinjer, etter en stund der, fikk jeg beskjed om at sønnen min var overaktiv, men at det ikke var så mye mer de kunne si eller gjøre siden han var så liten, men om han ikke hadde bedret seg til skolealder så skulle jeg igjen ta kontakt.

Da gutten var 3 var vi så utslitt jeg hadde måttet flyttet hjem igjen til min mor, både broren hans og jeg var utmattet, ingen av oss hadde da sovet en hel natt på 3 år, minsten måtte gå med hjelm fordi han skadet seg selv , helt uoppfordret, vi visste aldri hva som utløste anfallene, og både broren og jeg gikk med konstante blåmerket og blåveiser, vi var rett og slett utslitt.

Men jeg sto på krava og jeg var streng, jeg ga aldri etter om jeg først hadde sagt Nei, og jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg tok ungen under armen og gikk opp etter at han ikke hørte etter og oppførte seg bra mot de andre barna i gården når han var ute og lekte, det var hyling og skriking, men jeg viste han at jeg var sterkere, jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har latt handlevogna stå igjen, og tatt ungen under armen fordi han skadet seg selv ved å slå hodet i gulvet i butikken fordi han ikke fikk godteri, hadde ikke fastelegen sagt han måtte bruke hjelm, er jeg redd han ville ha skadet seg skikkelig.

Jeg ble beskyldt av forbipasserende for ikke å ha kontroll over min egen unge, at jeg måtte være flinkere til å sette grenser, det de ikke visste var at mitt barn mest sannsynlig hadde flere grenser enn deres barn tilsammen, og når deres barn hørte etter å ha blitt fortalt hva de skulle gjøre etter gang nr 10, måtte jeg gjenta det samme 110 ganger, og selv da var det ikke sikkert, at han ville høre.

Da han var 4 år flyttet vi inn i leiligheten vi nå bor i , og en dag jeg sto på badet for å gjøre meg istand syntes jeg at det luktet brent, jeg gikk ut i stua for å se, men så ingenting og tenkte at det kanskje kom uten i fra siden det var på vinteren og folk hadde begynt å fyre i peisen, så jeg gikk ut på badet igjen, men lukten ble bare mer og mer intens, og da jeg igjen gikk ut for å sjekke, så jeg at det kom røyk ut fra soverommet til eldstemann, jeg lukket døra opp og der sto hele rommet i flammer, minsten som oppholdt seg i ett annet rom, fikk jeg fort hentet og nærmest kastet han ut i oppgangen, mens jeg fikk slukket brannen med hjelp av bestefar som heldigvis ikke befant seg så langt unna, da jeg etterpå spurte minsten hvorfor han hadde gjort det, var hans eneste svar

–Jeg liker å se flammer.

Man kan si at varselsklokkene mine blinket ganske så kraftig rødt og det første jeg gjorde var å bestille en ny time hos fastlegen, jeg forklarte situasjonen og fikk time ett par dager senere, innen den tid hadde han klart å sette fyr på gardinene på stua til bestemoren sin også, uansett vi kom oss til fastlegen og fikk hastetime på Bup, først en samtale med broren hans og meg, hvor broren ga klart utrykk for at , om de ikke fant ut hva som var feil med broren hans, så kom han til å flytte hjemmefra, for nå orket han ikke mer, det at broren hadde satt fyr på rommet hans , var den berømte dråpen, nå var det nok , han var lei av brorens anfall, han var lei av aldri å få sove en hel natt, uten å bli vekket opp av broren, som omtrent aldri sov, han var lei av å være redd for å få ting kastet etter seg o.s.v

Etter denne samtalen begynte en grundig utredning av minsten, og jeg vet ikke hvor mange papir ark med spørsmål både jeg , andre familiemedlemmer, og bhg fylte ut, men etter en god stund var diagnosen klar, AD/HD, dårlig finmotorikk, øye hånd koordinasjon funket ikke som de skulle, og mye mer , som jeg ikke trenger komme inn på.

Jeg husker enda legens ord til eldstemann da vi fikk resepten på Ritalin

–Nå skal du se at du får en bror.

Og hun hadde rett fra den dagen medisinen begynte å virke har de vært verdens beste venner, og minsten begynte å få venner i bhg, han ble mer **normalisert** i mangel på ett bedre ord, han kunne endelig uttrykke følelser istedenfor å bare utagere på dem, men det er ikke slik at ritalinen var en mirakelpille, det gjenstod fortsatt veldig mye arbeid og da spesielt når han begynte på hjemmeskolen sin i andre klasse, de to første årene gikk han på en skole i regi av Bup dette mye pga tilleggdiagnosene hans, i begynnelsen da han lærte å lese og skrive datt han av stolen hele tiden, fordi han ikke klarte å bare bevege øynene, men brukte hele kroppen, bare dette tok det lang tid å lære, noe de ikke har kompetanse til i en vanlig skole, men sakte men sikkert ble han klar for å begynne på hjemskolen sin og da startet utfordringene med det sosiale, men han hadde en fantastisk assistent som sto på barrikaden for han, som lærte han alt han trengte om det sosiale samspillet ute i samfunnet , og hun og jeg jobbet tett sammen, vi var enige begge to om at det faglige fikk komme i andre rekke, og jeg kan ikke takke denne personen nok, det hun lærte min sønn de årene hun var hans assistent har lagt grunnlaget for den mest sosiale intelligente personen jeg kjenner, han som snakker med alle, med den samme respekt  uansett hudfarge , sosial status og alder.

Den dag i dag går han ikke på medisiner noe han selv har valgt, da han kom til meg og sa han ville slutte, tok vi en lenger prat, jeg fortalte han om min egen erfaring, men også at han hadde ett helt annet grunnlag enn det jeg selv hadde, og vi ble enige om at han skulle få en prøve periode på ett halvt år, jeg fortalte at det kom til å koste han mye selvbeherskelse og at han ville komme opp i situasjoner, som ville bli vanskelig å takle pga hans impulsivitet, men at dette fikk bli en test, også faglig, om det viste seg at karakterene ble dårligere siden han ikke ville ha hjelpemiddelet medisinen jo er, til å konsentrere seg, måtte han jobbe enda hardere med å få de samme karakterene, så alt var igrunnen opp til han selv, jeg hadde bare  prøvd å lære han hvordan best mulig møte verden med de utfordringene han hadde, både med og uten medisiner, som jeg hele tiden har sagt til han

AD/HD er ingen unnskyldning, bare en forklaring, det er opp til deg selv hva slags menneske du velger å bli, du kan gjøre diagnosen til noe positivt, eller du kan ta den lette veien og gi den skylden for alt.

I dag 1 1/2 år etter denne samtalen , går han fortsatt ikke på medisiner, det er fortsatt dager hvor jeg må trekke pusten dypt og telle til ti, men jeg ser på min sønn og ser at han trekker pusten enda dypere og teller til tjue, han har ikke valgt den letteste utveien, karakterene er like gode, han har lært seg å trekke seg unna konflikter, og  snakker heller ut om det, han jobber med seg selv hver eneste dag, og er stolt over seg selv, og jeg må si jeg er veldig stolt av han jeg også.

Men vi hadde ikke kommet dit vi er i dag , om min sønn ikke hadde regler, om ikke hans handlinger når han gjorde noe galt, fikk konsekvenser, men å si at det ikke finnes noe som heter AD/HD og at enkelte barn ikke har nytte av å gå på medisiner, blir for meg feil.

For jeg orker ikke engang tenke tanken, på hvordan hverdagen vår ville sett ut nå, hadde ikke sønnen min fått den hjelpen han trengte, den gangen han fikk den !

(skrevet 2014)

Nå i dag to år etter at dette ble skrevet, skal han snart begynne andre året som lærling, han gjorde en så bra jobb, når han var utstasjonert en uke for å få arbeidserfaring at han fikk begynne 1 1/2 år for tidlig, firma han jobbet for så hans potensiale, og kontaktet skolen, og skolen så heldigvis bare positive ting med at han istedenfor å sitte på skolebenken fikk være ute i arbeidslivet 4 dager i uken og skole 1 dag i uken , jeg sier ikke at dette er riktig for alle, men tror det er viktig av samfunnet generelt å se hvor mye positive ting barn med utfordringer har, i stedenfor å kun fokusere på det de sliter med.

Reklamer

Comment with FB id ? click anywhere in the comment form on a post, then click on “Change”/Endre

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: