chaos and order

Hjem » Kaos » Min far tok noe i fra meg som aldri vil bli borte.

Min far tok noe i fra meg som aldri vil bli borte.

om du ikke likte det, hvorfor sa du ikke ifra før ?

ordene slo meg som en knytteneve i magen, og det var nesten som jeg så meg selv utenifra, ikke siden overgrepene begynte hadde jeg kjent den samme følelsen av å forlate min egen kropp, det virket som om tiden sto stille, og jeg beveget meg på nytt inn til min egen trygge verden,hvor ingen kunne nå meg.

i 9 år hadde jeg vært utsatt for fysiske, psykiske og seksuelle overgrep fra min biologiske far, jeg sliter enda den dag i dag , med senskader, tror ikke noe menneske egentlig blir helt hele igjen etter noe slikt, min mor og far bodde ikke sammen da jeg ble født, jeg husker jeg visste jeg hadde en far, og savnet var nok der, da jeg så hvordan andre barn hadde det hjemme, med både en far og en mor, men sånn i det store og hele var det nok ikke noe jeg grublet for mye over.

Jeg husker enda første dagen jeg traff min far, det skjeddde helt tilfeldig på bussen,  jeg skjønte med engang hvem han var, han og mor gjennopp tok kontakten og bestemte seg etterhvert for å flytte sammen, og prøve på nytt. for meg var dette nytt å spennende, endelig var jeg som alle andre som hadde en mamma og en pappa, men gleden varte ikke lenge.

Overgrepene begynte faktisk før han flyttet inn, jeg husker jeg var med han hjem der han bodde, skulle hjelpe å pakke, og jeg var sikkert en ivrig hjelper, tenk så heldig jeg var da som hadde en pappa som var så glad i meg at han ville bo sammen med meg og mamma, lykkerusen var overveldene, det husker jeg, men jeg husker også at han ba meg komme og sette meg i sofaen sammen med han, hvor han fortalte meg hvor vakker og snill pike jeg var, om jeg hadde lyst å være ekstra snill og hjelpe han med noe som vi måtte holde hemmelig for mamma ?

Ja så klart tenkte jeg, noe så spennende da, ha en hemmelighet med pappa, han vil sikkert overraske mamma med noe tenkte jeg.

Han strøk meg over håret, og viste meg hva han ville jeg skulle gjøre, det er slik alle pappa’r gjør, sa han men det er ikke lov å si noe til noen om det, der og da trodde jeg på han, men etterhvert som jeg ble eldre og de seksuelle overgrepene verre og verre, skjønte jeg mer og mer,  men da ble også de fysiske og psykiske overgrepene større, alt fra slag og spark, til trusler om mord/selvmord, det at ingen noen gang ville tro meg om jeg fortalte hva som skjedde bak låste dører, for jeg hadde jo i manges øyne verdens snilleste og kuleste far, som alltid stilte opp, som lot meg få gjøre det jeg ville, som alltid ga meg det jeg ville ha, problemet var bare at de aldri så hva betalingen var, jeg ønsket meg aldri disse tingene, men de ble gitt meg i bytte mot seksuelle tjenester, hver ting hadde en pris, feks  ville jeg på kino en kveld, kostet det en ronkerunde og en sugejobb, var det litt større ting var det selvsagt andre ting jeg måtte gjennomføre kunne jeg ikke utføre jobben samme dag, hadde han en liten svart bok hvor han skrev opp det jeg skyldte han, til dags dato har jeg problemer med å skjønne at folk kan gi meg ting uten å forvente noe tilbake, men jeg jobber med det.

Det var en ting min far aldri fikk gjøre med meg, hvorfor jeg tok i mot så mye juling pga noe så *lite* vet jeg ikke, men han fikk aldri lov å kysse meg, jeg vet ikke hvor mange harde slag jeg har tatt i mot pga akkurat det, men på mange måter eksisterte jeg kun fra halsen og opp, kroppen min var ødelagt, men hodet var mitt fristed, det var der jeg kunne drømme meg vekk til mitt eget sted mens overgrepene fant sted, og det skulle han ikke få lov å ødelegge,

Er vel derfor jeg har blitt den kosejenta jeg har blitt, sex er sex, missforstå meg rett, liker det like mye som de fleste andre, men det finnes ikke noe mer intimt i min verden enn å kysse ett annet menneske, da er man virkelig nær hverandre.

Jeg sier alltid at 5 oktober er min fødselsdag nummer to, det var datoen jeg sa ifra om overgrepene, den dag i dag er jeg sikker på at en høyere makt hjelp meg på vei, jeg var så langt nede ett menneske kan komme den dagen, faren min satt halvfull i stua, og hadde bedt meg gå å gjøre meg klar, jeg sto på badet så meg selv i speilet og ba intenst,

–om det finnes noen der ute, hver så snill og hjelp meg nå, jeg klarer ikke mer, enten gir dere meg styrke ellers ender jeg det her og nå.

enda kan jeg føle varmen som bredte seg i kroppen min, og jeg ble fylt med en indre ro, det er umulig å beskrive følelsen, men jeg kledde på meg, gikk stille og rolig ut døra, dro på jobben til moren min, knakk sammen og fortalte henne alt sammen.

Derifra gikk alt sammen veldig fort, vi dro på politihuset, faren min ble hentet og satt i varetekt, og jobben med å heales kunne begynne, men det tok meg enda 20 år før jeg var klar til og ta imot hjelp, tror jeg skulle bevise ovenfor meg selv og andre at jeg så absolutt ikke var noe offer, jeg skulle klare meg ja, mhm, helt til jeg traff betongveggen i x antall km i timen, men sånn er nå vi mennesker skapt, iallefall jeg da, ingen som kan hjelpe, om man ikke er mottagelig eller klar for å bli hjulpet, men da kom jeg inn på ett proskjet på ullevål sykehus som dagpasient, terapi hver dag fra 0900 til 15:30 hver dag i 18 uker, og en dag i uka i 5 år etterpå, det var tøffe tak det, hjelpes meg, det er sant som de sier, man må treffe bunnen før man kan klatre oppover.

Det var også i dette tidsrommet jeg fikk spørsmålet jeg  åpnet dette innlegget med, personen som spurte fikk aldri ett svar, ikke fordi jeg ikke hadde ett, men ett såpass krenkende spørsmål fortjener faktisk ikke ett svar, man burde ha såpass omløp i huet at man kan tenke seg til svaret på egen hånd !

I år skal jeg feire 30 årsdagen min, jeg tenker på hvor langt jeg har kommet på disse årene, men noen ganger må jeg innrømme at jeg også tenker på hvor eller hvem jeg ville vært uten å ha opplevd det jeg har gjort, ville livet mitt vært verre eller bedre ?

Min far tok noe i fra meg som aldri vil bli borte, han har sonet sin straff, fått min tilgivelse, men jeg betaler hver dag for han sine synder, og det kan nok til tider gjøre meg litt trist og sint, men jeg prøver alt jeg kan å være optimistisk og ikke kynisk, jeg kunne ikke noe for det som hendte meg, men jeg kan selv bestemme hvordan jeg nå vil leve livet mitt, så kan man jo spørre seg om hvorfor jeg går ut med min historie, og dette vil nok høres ut som verdens verste klisje, men det kan hende at dette inlegget når ut til en gutt eller jente som på en eller annen måte blir / har blitt utsatt for overgrep, enten av noen de kjenner eller en ukjent, og det jeg vil er vel at de skal vite at de ikke er alene, det finnes håp, ting vil bli bedre,  noen vil alltid tro deg uansett om overgriperne sier noe annet, de har alt å tape, de kommer med trusler ut av frykt, du har ikke gjort noe galt, de har all skyld !

 


1 kommentar

  1. Astrid sier:

    Du er tøff vennen ,jg vet godt hva du prater om da jg selv ble misbrukt av min onkel fra jg var 10 til jg var 17 ..moren min var først gift med min far å giftet seg med broren hans etterpå .Min terapi var å snakke med folk ,alle som ville høre .Jeg har også tilgitt noe ingen kan forstå at går ann …

Comment with FB id ? click anywhere in the comment form on a post, then click on “Change”/Endre

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: