chaos and order

Hjem » Kaos » så enkelt, så vanskelig

så enkelt, så vanskelig

Jeg har valgt bort endel mennesker i mitt liv opp igjennom årene, ikke fordi de nødvendigvis ikke er snille gode mennesker, men fordi de ikke var bra for meg å omgås.

Jeg vet endel om psykiske lidelser, jeg har vært så langt nede at bunnen på sjøen virket som overflaten, allikevel velger jeg den dag i dag å ikke ha så mye kontakt med andre bekjente som har psykiske lidelser, som av en eller annen grunn velger å sitte igjen i fortiden fordi de har identifisert seg så lenge med hvem de var at de ikke klarer å se hvem de kan bli.

Jeg merker at jeg blir veldig sliten av disse menneskene, de som hele tiden skal dra opp ting fra sin egen fortid, som liker å dvele ved den og ikke klarer eller også i mange tilfeller ikke vil se fremover.

Jeg sier ikke at jeg ikke lenger kan ha tunge dager, hvor jeg merker at jeg kan være på vei tilbake til en depresjon, men heldigvis har jeg nå de nødvendige vertøyene til å se hva som er realiteten og hva som kun finnes inne i mitt hodet, det er ikke dermed sagt at alt jeg sier og gjør er så veldig rasjonelt og gjennomtenkt, men det får ikke lenger like stor plass i mitt liv som det engang gjorde.

Og det er utrolig befriende.

Før var jeg det jeg liker å kalle en søppelkasse, en mange bekjente brukte til å tømme seg, mye av det handlet om at jeg ikke satte grenser for meg selv, jeg turte aldri si ifra at dette orker jeg ikke høre på , ikke fordi jeg ikke bryr meg, men fordi jeg faktisk blir psyket ned av å høre på så mye elendighet hele tiden, og så lenge man ikke selv pratet ut om sine følelser var det jo heller ingen som visste hvor syk jeg faktisk var, før jeg nesten ble innlagt, det var det ikke mange som skjønte, jeg var jo så sterk, jeg virket jo så glad og lykkelig hele tiden, og jeg husker jeg tenkte så lite dere vet om meg, mens jeg vet så mye om dere, lurte dere aldri på hvordan jeg hadde det de gangene dere brukte meg som en hobby psykolog.

Det endte med at jeg møtte verdens beste psykriater som jeg gikk regelmessig til i 5 år, der hos han lærte jeg så utrolig mye om meg selv,og ikke minst var det deilig å snakke med en som hørte på det jeg sa, som kom med gode råd og aldri dømte meg, jeg vet jo at han kanskje gjorde det , han er tross alt bare ett menneske, men allikevel hadde han en aura av godhet rundt seg som gjorde at jeg for første gang i mitt liv stolte 100 prosent på ett annet menneske, han lærte meg at personer ikke er onde, at de ikke er tankelesere, og at de fleste ikke går rundt og sier ondskapsfulle ting om andre, og jeg lærte meg at det ikke var farlig å spørre mennesker rundt meg om hva de mente, om de sa noe som gikk veldig inn på meg, og i de aller fleste tilfellene, viste det seg at jeg tok ting i negativ retning selv om det ikke var ment slikt, men jeg hadde levd så lenge i min egen negativitet at det var vanskelig å skjønne at ikke alle andre også tenkte slikt.

Det er vondt å leve sånn, med angst, negative tanker, følelser man er redd for, katastrofetanker o.l og etter at jeg ble *frisk* og det har gått noen år, skjønner jeg ikke at godt voksne mennesker som har det på samme måte som jeg hadde det ikke gjør noe med det, sier ikke at ingen gjør det , men jeg skjønner ikke de som fortsetter å leve i fortiden og hele tiden skylder på det som skjedde da, at de ikke ser at man selv er herre over hvordan fremtiden skal være.

Mange sier de ikke skjønner at jeg har klart å tilgi min far for det han gjorde mot meg i mine yngre dager, de har ikke skjønt hva det vil si å tilgi tenker jeg da med meg selv.

For det handler ikke om at man aksepterer eller si at det er greit det man har vært utsatt for , men det handler om å legge skylden der den hører hjemme hos overgriperen, for det skal være sagt, jeg klarte ikke å tilgi min far før jeg var god nok mot meg selv til å innse at det som skjedde ikke var min skyld, jeg var ett barn han var voksen !

Så enkelt og så vanskelig er det, som ting ellers er i livet, vi velger selv hvordan vi vi leve det.

Jeg har funnet min vei nå, og etter mange år i mørket fant jeg tilslutt meg selv og kan med hånden på hjertet si at jeg liker henne jeg ser i speilet .


Comment with FB id ? click anywhere in the comment form on a post, then click on “Change”/Endre

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: