chaos and order

Hjem » Kaos » Samtalen i natten

Samtalen i natten

Kvinnen jeg skulle snakke med denne kvelden, spurte om det var mulig om jeg kunne komme hjem til henne istedenfor å møtes på det avtalte stedet.

Hennes forklaring på hvorfor gjorde at jeg denne kvelden i september, satt i en leilighet i en av byens drabantbyer.

Det var ett hjertevarmt rom jeg steg inn i, og lukten av nykokt kaffe og kanelboller fylte luften, hun smilte litt og unnskyldte rotet, hun hadde ikke orket å gjøre så mye de siste dagene, sa hun mens hun smånervøst satt og fiklet med ermen på den altfor store genseren hun hadde på seg.

Jeg smilte beroligende til henne, og sa at hjemmet mitt heller aldri bestandig var nyvasket og strøkent, hun slappet litt mer av da, merket jeg, og sa at det mange ganger finnes orden i kaos.

Hun hadde skjenket kaffe til oss og satt kanelbollene frem på bordet, og spurte hvor jeg ville sitte, så satte hun seg ned og trakk bena godt opp mot overkroppen som ett slags forsvar.

–Hvordan begynner vi ? spurte hun

–Dette er din historie, svarte jeg så du bestemmer igrunnen retningen, jeg er vel mer en veileder, så vi kan jo begynne med første gangen du husker at du gjorde dette ?

Hun blir tankefull en liten stund, før hn sier noe.

-Jeg var vel i midten av 20 årene, hva som utløste det er jeg ikke helt sikker på, men jeg husker følelsen av håpløsthet, beksvart mørke, og en overveldene sorg, som jeg ikke klarte å sette ord på , det gjorde så vondt så vondt på innsiden, jeg ville bare få det vekk, det er første gangen jeg husker at jeg tok frem kniven og kuttet meg til blods.

Det merkelige fortsetter hun stille, er at jeg ikke husker selve handlingen, men jeg husker den befriende følelsen det ga meg, nesten som om jeg hadde renset kroppen min for alle demonene, som bodde i meg, jeg var med ett lykkelig, og det føltes deilig.

Ja jeg hadde vondt i alle sårene i flere uker etterpå, men ikke på samme måte, det er vanskelig å forklare, men jeg husker jeg tenkte

–Dette jeg kan se, dette er normalt skal gjøre vondt, dette skjønner jeg, det går det an å håndtere.

Følelsen av lykke satt i lenge også , det var ikke slik at jeg trengte en ny *fix* noen dager senere, det var nesten som om jeg var full og høy på samme tid, men i motsetning til en alkoholiker eller narkoman varte rusen min mye lengre.

Bare det at jeg hadde mitt *narkotikum* så lett tilgjengelig ble også på en måte en trøst.

Hun tar en slurk av kaffekoppen, og ler litt, du synes nok jeg høres helt teit ut ….

Det ble sagt som en mellomting mellom ett spørsmål, og en konstatering av en slags sannhet.

Hun venter ikke på min respons, før hun fortsetter

Jeg fant ut etterhvert at det finnes mange former for selvskading, ting som ikke var like synlige, som oppkuttede armer og ben, for i motsetning til hva mange tror, handlet ikke dette om å få sympati eller på andre måter gjøre seg til offer for omverden.

Min mor fikk ikke engang vite om dette før for ca 2 år siden , så i nesten 20 år har jeg klart å skjule det mer eller mindre for den nærmeste familien, for man føler seg jo også så skamfull på toppen av alt.

Jeg har aldri testet ut narkotika, men bortsett fra det, har jeg vel vært innom en rekke andre ting, alkohol, bulemi, spisevegring , forhold til voldelige menn, omgitt meg med mennesker som istedenfor å løfte meg opp, heller har trykket meg ned, disse klarte jeg etterhvert å kvitte meg med, men det er ikke bare bare, å være del av en stor gruppe mennesker og bryte båndene tvert, og starte på nytt.

Men jeg klarte nå det også, men ikke helt på egen hånd.

Da jeg var i midten av 30 årene, raste hele verden sammen, men denne gangen klarte jeg på ett slags vis å utrykke følelsene verbalt til fastlegen, og enden på visa der ble at jeg havnet innenfor psykriatrien i mange år, og det ser jeg nå i ettertid ble min redning.

For nesten for første gang i mitt liv så  jeg meg virkelig sett, akseptert, forstått, ingen temaer var for store og ingen for små, og det var gjennom terapien jeg lærte at det var *lov*  å vise følelser både på godt og vondt, og etterhvert som tiden gikk, og jeg ble tryggere både på de rundt meg og ikke minst på meg selv , fortalte jeg min historie, og som som før hadde følt meg unrmal, og prøvd å skjule meg selv på alle mulige måter, lærte at jeg egentlig var ganske så normal.

Stort sett er vi mennesker igrunnen ganske likt skrudd sammen, og hadde vi bare turt å vise våre svake sider litt oftere, ville vi vel og fått den bekreftelsen av våre medmennesker.

Men vi lever i ett samfunn, hvor mange av oss, bare vil vise det perfekte, vi haster fra det ene til det andre, og har i mange tilfeller mistet evnen til å ta oss tid til å lytte….

Hun ser meg inn i øynene og spør,

–Hvor ofte stiller vi ikke spørsmålet, hvordan går det med deg, når vi møter noen på gata ? Hvor mange tar seg egentlig tid til å vente på svaret, før vi har hastet videre på vår vei, fordi vi forventer at svaret skal være det høflige

–Jo takk bare bra.

Der tror jeg vi har mistet noe vesentlig i vår høyteknologiske verden, se bare rundt deg neste gang du er på en kafe eller tar en tur på en pub, hvor mange sitter ikke med nesa si nede i mobilen, de er mer opptatt av å kommunisere med verden utenfor enn å sitte å snakke med de som sitter rundt samme bord.

Vi er blitt mer tilgjengelige, samtidig som vi er mer utilgjengelige.

Ett paradoks sånn egentlig..

Men huff, dette var en digresjon, sier hun, hun spør videre om jeg har lyst på litt mer kaffe og jeg takker ja, jeg tar meg selv i å se på klokken, og registrerer at jeg har vært her en god stund på overtid, men hun har vekket min nyskjerrighet, enda mer enn da hun først tok kontakt med meg, og jeg vil høre mer.

Som en historieforteller har hun åpnet opp en liten del av hennes verden til meg, og jeg merker at jeg er spent på fortsettelsen.

Hun kommer ut fra kjøkkenet  ,og fyller opp kaffekoppen min, jeg betrakter henne litt i smug, i min eøyne en flottdame, med åpne men dog triste øyne, hva mer er det de skjuler mon tro, tenker jeg.

Hun har en utstråling som får rommet til å lyse opp, selv om vi nesten sitter i mørket , kun omgitt av levende lys, og det er den beste beskrivelsen jeg kan gi deg, kjære leser, av henne, levende.

Hun setter seg tilbake i sofaen , denne gangen med beina krøllet sammen, til den ene siden, litt mer åpen, litt mer trygg.

Hun henfaller litt i egne tanker, før hun igjen nesten ler litt av seg selv, hun retter nok engang blikket sitt mot mitt,

–Nå må du veilede meg , sa hun og peile meg inn på rett spor igjen , i denne historien, og hav den egentlig skulle handle om.

Skal jeg være helt ærlig mot dere som leser dette, hadde jeg nesten glemt det selv, men nesten automatisk hører jeg meg selv spørre

–Hvorfor tror du det var slik at du først i godt voksen alder, turte å snakke om dine egne følelser istedenfor å skyve de vekk med å skade deg ?

Hun tar ett dypt åndedrag, puster langsomt ut, og begynner å fortelle……

 

Fortsettelse følger …….

 

 


Comment with FB id ? click anywhere in the comment form on a post, then click on “Change”/Endre

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: