chaos and order

Hjem » Kaos » Ett helt halvt år del 2

Ett helt halvt år del 2

Fredag 13 Januar 2017.

Trine, ropte mamma, jeg var på rommet hennes og ordnet med noe.

Ja, ropte jeg tilbake, jeg kommer nå.

Da jeg kom inn i stuen satt mamma med hodet i hendene, og hun ba meg ringe etter en sykebil, hvorfor det ? spurte jeg om, vi skal jo være på sykehuset på kontroll om noen timer, bare den reaksjonen min, burde fått mine egne varsellamper til å blinke, så syk som mamma var, hadde hun enda tilgode og frivillig be om ambulanse, hun var en kvinne som aldri klagde på smerter, uansett hvor vondt hun hadde det, spurte man mamma hvordan hun hadde det, sa hun bare

–jo da det går bra.

I ettertid har jeg jo skjønt at det var hennes måte å prøve å skåne oss, de nærmeste rundt henne.

Da jeg sa at vi jo snart skulle dra til sykehuset sa hun bare

-jeg klarer ikke komme meg ned i bilen til Bestefar.

Da gikk jeg inn i ett annet modus, her måtte det ringes og ordnes opp, jeg ringte først dagenheten på Lovisenberg og forklarte det situasjonen, de skulle gi akuttavdelingen beskjed om at hun var på vei, jeg takket for hjelpen og ringte så ambulansen.

De kom ganske så kjapt, og aldri før på alle de 7 1/2 årene mamma hadde vært syk, og hentet av sykebilen hadde hun ytret de ordene hun nå sa,

–Nå kommer jeg aldri mer hjem Trine.

La oss ta en dag av gangen nå mamma, svarte jeg, dette var jo en situasjon vi hadde snaekket om, og jeg hadde forsikret min mor, at så langt det var mulig skulle hun få lov å dø hjemme.

Og for å være helt ærlig, var jeg fortsatt i benektelse, vi hadde vært gjennom dette så mange ganger, jeg hadde opptil flere ganger trodd at jeg skulle miste min mamma, leger og sykepleiere hadde flere ganger forbredt meg på dette, så jeg håpet at dette også skulle være en slik episode, at min mor nok engang skulle lure døden, og la oss få beholde henne i noen år til, glemt var samtalen med legen i begynnelsen av Desember, hvor hun hadde gitt mor alt fra 2 uker til 2 mnd igjen, min mor var sterk, min mor hadde en vilje av står, min mor var rett og slett udødelig !

Mens mor ble innlosjert på akuttavdelingen, ringte jeg rundt, mine sønner fikk beskjed, min tante og noen av mine nærmeste venner, og noen av mammas nærmeste venner.

Tiden på akutten gikk fort, min bestevenninne , slapp det hun hadde i hendene og kom opp og var det sammen med meg, så vi satt ute i fojaeen og skravlet litt frem og tilbake, og plutselig kom portøren og vi kom nok engang på post 7 på Lovisenberg, menneskene man ble kjent med der gjennom alle disse årene, er bare rett og slett fantastiske, men helsepersonale vi har vært i kontakt med skal få sitt eget innlegg, det fortjener de virkelig.

På den korte tiden, fra mamma ble hentet i ambulane til hun fikk ett rom på post 7, kunne man faktisk se forskjell, og for første gang, ble jeg livredd, det gikk plutselig opp for meg at nå, nå nærmer det seg slutten, panikken tok tak i meg, den kvelden og natten står for meg som til da den verste dagen i hele mitt liv, vi var mange rundt sengen hennes, og ting ble sagt av min mor, som gjorde at bare tanken på det får meg til å begynne å gråte her jeg sitter nå.

Jeg husker legen kom inn, tok meg litt til siden og viste meg panikkknappen, at mor skulle få ett enerom, de måtte bare omrokkere litt, men de ville ha henne på posten og ikke nede på akutten, og at døden kunne inntreffe de første tre-fire timene, jeg gikk automatisk i kontroll modus, her måtte alt ordnes, ungene måtte få komme med sine betrakninger og ønsker rundt begravelsen, herre min hatt dette var en samtale jeg hadde utsatt lengst mulig.

Men jeg og mor hadde snakket om dette, at de skulle bestemme om det ble begravelse, kremasjon, minnelund etc etc, min mor hadde sagt hva hun tenkte, men hun var bestemt på at det var barnebarna som skulle få lov å bestemme dette, om de hadde ønsker, og jeg ville at dette var noe mor skulle få vite før hun døde, vi hadde snakket så mye sammen, om både gode og vonde ting, ingen hemligheter, derfor skulle hun også få vite dette.

Det er noe surrealistisk over en slik situasjon, man vet med hodet hva som kan skje, men hjertet er ikke med, min måte å fungere på i krisesituasjoner er nå ingen hemlighet, her skal alt snakkes om , uansett hvor vanskelig tema er, men da har jeg noe å bry hjernen min med, slipper å tenke så himla mye, for å si det sånn, i retrospektiv, så gikk jeg kanskje litt hardt ut.

Jeg hadde bestemt meg da sykebilen kom, at jeg fra den dagen ,ikke kom til å gå fra min mors side, jeg hadde lovet henne at jeg skulle være ved hennes side til siste slutt, så da enerommet til mamma var klart, fikk vi satt inn en xtra seng, sykepleiere, leger og vi som var rundt henne trodde nok at kroppen ville gi opp i løpet av helgen, men Babba, ville det annerledes, som sagt en sterk og sta dame ❤

Vi lå på post 7 på Lovisenberg i nesten en uke, og neste del skal handle om denne tiden og alle englene som jobber der.

 

 


Comment with FB id ? click anywhere in the comment form on a post, then click on “Change”/Endre

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: