chaos and order

Hjem » Kaos » Ett helt halvt år del 3

Ett helt halvt år del 3

Vår uke på post 7, det var en merkelig tid, fra å være helt sikker på å miste Babba på fredag, var hun * frisk og rask* etter forholdene på søndag, hallo liksom, jeg visste ikke hva jeg skulle tro jeg da, tankene om at jeg hadde forbredt de fleste på at hun nå ville bli borte, til at hun satt oppreist i senga og prata med oss, var whaaat hva skjer’a, herregud folk må tro jeg bare juger, for å få sympati, dette er jo helt på tryne, må innrømme at jeg hadde disse tankene, og jeg utrykte disse følelsene både til min beste venninne Ann-Christin (A-C) og til den ene av mamma’s leger, mamma’s lege sa til meg at slike tanker skulle jeg ikke ha, nyrene til mamma, var i så ille forfatning at hun kunne bli borte når som helst, og at det mest sannsynlig ville skje mens hun sov, og hun forsikret meg om at mamma da ikke ville føle noen form for smerte, hun ville rett og slett bare forsette å sove.

Kan dere gi meg en tid da spurte jeg, vil det skje nå i løpet av helgen, i løpet av uken , hvor lenge vil vi få lov å beholde Babba ?

Jeg hadde 1000 tanker i hodet, noen rasjonelle, noen veldig urasjonelle, herregud bestekompisen min Miguel som skulle synge i begravelsen befant seg i Chile, hun kan da ikke dø før han kommer hjem må vite, eller okay Trine gjør hun det, får vi bare vente med begravelsen til han kommer hjem, Babba Skal få det slik hun vil, dermed basta !

Ikke alle var enige i akkurat den tankestrømmen, men jeg hadde gått inn i løvinnemodus, ingen skulle fortelle meg , hva som gikk ann og hva som ikke gikk ann, normale normer, who cares, dette er Babba, min mamma, Johannnes og Gabriels Babba, hun som Alltid hadde stilt opp, hun som villig ville ofret alt for oss tre, skulle da vi ikke klare å gi henne den avskjeden hun ønsket ?

Den eneste som fikk lov å bestemme noe som helst var faktisk  Babba, så da lot jeg det være opp til henne, vi hadde en samtale om akkurat dette, for det må sies, uansett hvor vondt det var å vite at legene ikke lengre kunne gjøre noe, var mamma ved sine fulle fem hele tiden, så da var det i mine øyne bare rett og rimelig at hun selv bestemte, og hvor vondt både mamma og jeg syntes det var å snakke om noen av de temaene jeg tok opp, var det viktig for meg og det sa jeg til henne, og hun prøvde så godt hun kunne, ikke bestandig lett å ha ett barn med adhd som ikke har noe filter sa hun til meg en dag, men vi får iallefall snakket ut sa hun og smilte.

Nå tror dere kanskje at det kun var døden vi snakket om, men det var det langt derifra, dere må jo huske at jeg fortsatt var i en form for benektelse, jeg var fast bestemt på at Babba på en eller annen mirakuløs måte skulle bli frisk, selv om A-C nok på sin egen måte prøvde å forbrede meg på det uungåelige, hun var og besøkte oss masse, og kunne se forandring hos Babba for hver gang, jeg som var der 24/7  så ikke dette like lett, eller sannheten er vel at jeg ikke ville se, jeg hadde jo planene klare, Babba skulle bli bedre, komme hjem også skulle vi se på Australian open sammen må vite, fornektelsens makt er noen ganger ganske så sterk.

Jeg kunne i det ene øyeblikket ovenfor andre innrømme at mamma nå var inne i sin siste fase her i livet, men ovenfor meg selv, det var en helt annen historie, merkelig ulogisk i det logiske der og da.

I løpet av den uken kom det en dame fra Lovisenberg Hospice og snakket med mamma, hun ville at mamma skulle søke plass der eller på Solvang, noe mamme i begynnelsen var sterkt i mot, Hospice blir jo sett på som siste stopp på veien, men det skal de ha, de snakket ikke om det på den måten, de sa hun der ville få bedre pleie, at sykepleierne der hadde bedre tid til hver pasient, siden det ikke var så mange sengeplasser der, men mamma sa hun var godt fornøyd med pleien hun fikk på post 7, der kjente hun alle sammen, og følte seg trygg, og det skjønner jeg, de som jobber der er helt fantastiske ikke bare for pasientene men også mot pårørende, de tok seg tid til oss uansett hvor hektisk deres dag var, trengte jeg noen å prate med var det bare å banke på døren deres så var de tilgjengelige, til de kunne jeg virkelig lufte alle mine tanker, så jeg snakket med de om hospice at jeg nok var enige med dem, at Babba ville få det *bedre* der, situasjonen tatt i betraktning, så etterhvert klarte vi i samarbeid å få Babba til å takkke ja til tilbudet, men at hun ønsket å komme på Lovisenberg hospice og ikke Solvang og at jeg måtte få lov å være *innlagt* sammen med henne, og slik ble det, etter nesten en uke på post 7 og alle de gode menneskene der, ble vi overflyttet til hospice, men vi ble og fortalt at man kun fikk 14 dagers opphold der, jammen det går bra sa jeg, da får vi samlet krefter og etter det kan vi dra hjem, mamma bare så på meg og smilte, nå må vi ta en dag av gangen jenta mi, og det gjorde vi…

Fortsettelse følger….

 

 


1 kommentar

  1. Anette Mikkelsen sier:

    ❤ Sterkt og følge, men samtidig så nært ❤ Trist ja ❤ savner Karin ❤ Glad jeg var med deg og dine ❤

Comment with FB id ? click anywhere in the comment form on a post, then click on “Change”/Endre

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: