chaos and order

Hjem » Kaos » Ett helt halvt år del 4

Ett helt halvt år del 4

23/Januar 2017

Så kom dagen da vi ble flyttet over til Hospice, det ble mange tårer på både mamma og meg da vi sa farvel til alle som jobbet på post 7, for vi var nok begge klar over at det ikke ville bli flere innleggelser, dette var siste gang våre veier skulle møtes, og endelige farvel er alltid vemodige, det er så mye man skulle ha sagt, men ord blir allikevel fattige.

Da vi kom over til hospice ble vi innlosjert på ett rom som var innredet mer som ett hjem, og det beste av alt ifølge mamma, var at hunden vår Conrad også var vekommen dit, de to hadde også ett spesielt bånd, det var nå jeg som kjøpte denne lille gutten, men fra mamma ble syk, ville han ikke forlate hennes side, så da ble det til at han ble boende hos mamma og Bestefar, så dagen etter at vi kom på hospice var lillegutt på plass.

Og som alltid vanket det en liten godbit 🙂

Mamma som hadde vært sengeliggende hele oppholdet på Lovisenberg fikk nå en ny giv virket det som, hver eneste morgen var hun oppe av senga for å ta seg en røyk, man kan si mye dritt om denne røykingen , men det er en god måte å få mennesker opp av sengen på, ikke at røyken smakte henne så mye, hun tok ett trekk og blåste det ut med engang, hva er det de fleste presidenter sier når de får spørsmålet om de har røyket ulovlige ting,

–jeg har tatt noen trekk , man inhalerte ikke, hehe, noe slik var det med mamma også, men bare det å komme seg ut og kjenne vinden i ansiktet og følelsen av å gjøre noe annet enn bare å ligge stille, tror jeg også  var en motivator, også ville hun vise både meg og barnebarna at dette fikser jeg, dette skal gå bra, er nesten så hun prøvde å trøste oss med væremåte, når ord blir for vanskelig.

Og var det en ting som alltid fikk mamma til å gi det xtra lille, var det når barnebarna kom på besøk, det var som hun fikk en ekstra glød over seg, hun kunne ha ligget i sengen sin hele dagen , uten å ha ytret så mye som en setning, men med engang de kom inn døra, da var det bare å finne frem jakka, for da skulle hu mor opp av sengen og ut på enten verandaen eller spisesalen hehe.

Men som alle vet, før den store nedturen kommer den store oppturen, og tirsdag 31/1 begynte vel det vi kan kalle nedturen, fra da av klarte mamma nesten  ikke å beholde hverken vått eller tørt, og vi alle, søsteren hennes ( Tante) Johannes, Gabriel, Bestefar og jeg kjøpte inn alt det vi visste hun likte, jeg maste så mye på mamma om at hun måtte spise og drikke at jeg tilslutt ble irrettesatt av en av pleierne, og det var en skikkelig kalddusj der og da, jeg skjønte jo hva de sa, at kroppen til mamma nå ikke lengre klarte å ta til seg næring at det rett og slett var rene gidten for henne, og at det var grunnen til at hun kastet så mye opp, noe som gjorde henne mer sliten enn hva godt var, jeg tok til meg kritikken, for det var sagt med kjærlighet, og det sa pleieren også, at hun skjønte at jeg var redd, hun skjønte at jeg ville det beste for mamma, men nå var tiden inne til å la kroppen hennes bestemme.

Jeg virket kanskje rolig på utsiden da hun forklarte meg dette, men alt jeg kunne tenke inne i meg var

—faen , i helvete fitte kjerring som kan si noe slik, veit ikke hu hvor sterk mamma er, skjønner hun ikke at mamma kommer til å dø, om hun ikke får i seg næring , helvete..helvete…helvete…jeg er da ikke klart for å miste mamma’n min, herre gud hun er jo bare 66 for pokker, er det ikke da man skal gjøre som man vil ?!? 66 faen heller, andre folk blir jo pokker meg over 100, hva er det som skjer ?!?

Akkurat i det øyeblikket var jeg nok en trassig 3 åring, en som legger seg ned på gulvet og nekter å forlate butikken før man har fått den sjokoladen man har lyst på, jeg var nødt til å trekke pusten dypt ta på meg jakka, og ta meg en tur ut i hagen og røyka vel 4-5 røyk før jeg klarte å gå inn på rommet til mamma igjen, ikke søren om mamma skulle se meg gråte, på de fire ukene vi var innlagt gråt jeg ikke en eneste gang foran henne, jeg v ar redd for at jeg da ikke skulle klare å stoppe, gud skje lov hadde jeg noen veldig gode venner, som ikke bare kom på besøk, men som orket, å høre på meg i timesvis på tlf, for fra mamma kom til Hospice var hun ikke alene ett eneste sekund, det var alltid en av oss i familien der sammen med henne, jeg fikk jo nesten panikk anfall om jeg måtte på butikken en tur, herregud tenk om mamma bestemmer seg for å dø nå, for å skåne meg den opplevelsen ?!?

Tislutt måtte det jo gå som det gikk, der hadde jeg i mer eller mindre 14 dager, levd på kaker, kjeks og brus, mat orket jeg jo ikke, og søvn var en mangelvare, jeg lå jo bare der og fulgte med på at mamma pustet, og fikk nervøst sammenbrudd de gangene hun fikk pustestopp,  så jeg ble syk, og ble beordret hjem, jeg fikk fullstendig panikk da også, jeg kan da ikke forlate mamma, så jeg protesterte alt jeg orket, men til ingen nytte, og ikke så rart, greit at mor var syk om ikke jeg skulle smitte henne med omgangssyken samtidig liksom. så klokka 0100 om natten kom Bestefar og hentet meg, og tok vare på meg, til jeg ble frisk igjen, og mandagen var jeg tilbake igjen hos mamma, og da kunne jeg puste lettet ut igjen. Utenfor verden skremte jo nesten livskiten ut av meg, jeg likte meg der inne i vår lille boble jeg, der bare mamma, Johannes, Amanda ( hans samboer) Gabriel, Tante, og Bestefar befant seg, så lenge vi var der, ville mamma i mitt huet leve evig, og hadde hun ikke gjort alle spådommer til skamme, så visste ikke jeg, legene kunne si hva de ville, det øret ville ikke jeg høre så mye på, selv om jeg innerst inne visste utfallet.

Jeg må også her berømme alle de engelene som jobber på Hospice, ikke bare tar de seg av den syke , men også den nærmeste familien, og de er bunn ærlige, de pakker ikke inn sannheten, og det er herlig befriende, uansett hvor vond sannheten er, og de er så herlige og nydelige og…og…jeg har bare ikke ord, det å ha denne jobben, forteller mye om en persons personlighet, det er ikke alle som hadde passet til det yrket for å si det mildt. De gjør sitt ytterste for at pasienter og pårørende skal ha det best mulig, og de er villig til å gå langt for at man skal føle seg mest mulig hjemme, og ivaretatt.

Men nå nærmet det seg slutten av oppholdet på Hospice Lovisenberg, hvem ville trodd det nesten 3 uker tidligere, fra å få beskjeden om at vi måtte forbrede oss på at mamma kunne dø hvert øyeblikk, til vi 3 uker senere skulle bli sendt videre til Solvang helsehus, var jo nesten litt uvirkelig og magisk for meg, men jeg så at dette gikk hardt inn på mamma, hun hadde så absolutt ikke lyst å dra videre, og jeg skjønner henne godt, vi hadde blitt så glade i pleierne våre, og følte oss så trygge så trygge der vi var, og alt som er nytt kan være skremmende og iallefall i den situasjonen vi var i, men hele familien vi var ovenfor mamma utrolig positive og prøvde så godt vi kunne å få henne til å se det positive i dette.

7 Februar ble vi flyttet til solvang helsehus…

 

 


Comment with FB id ? click anywhere in the comment form on a post, then click on “Change”/Endre

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: