chaos and order

Hjem » Kaos » Ett helt halvt år..siste del

Ett helt halvt år..siste del

Tirsdag 7 Februar 2017

Avskjeden på Hospice Lovisenberg, ble ganske så tårevått, og man kunne nesten se at mamma nå begynte å gi litt opp, mens jeg var like optimistisk, ikke bare hadde hun overlevd flere år enn legene først hadde spådd, og hva alle nettsider som jeg hadde samfart sagt, men her var hun tre uker etter at legen sa det nok var slutten.

Jeg visste det nok innerst inne, men jeg nektet å ta det innover meg, men jeg var *flink* til å forbrede alle rundt meg, det er en utrolig merkelig situasjon å befinne seg i, du forteller alle rundt deg at de må være mest mulig sammen med Babba nå, og tro meg det var de, vi har fått så mye ros av alle i helsevesenet, det var ikke en kontroll, en innleggelse en av oss eller flere ikke var med på.

For i en slik situasjon er det ikke bare den syke som blir rammet, men en hel familie og venner, og det er i kriser man ser hvem som virkelig bryr seg, de som tåler deg på dine gode dager, skal også stå der i de vonde, og heldigvis hadde mamma og vi mange av dem, noen falt fra, men andre kom.

Torsdagen var siste gang mamma var oppe av sengen og nogenlunde våken, men hun fikk med seg alt som ble sagt, jeg og resten av familien visste ikke hva godt vi skulle gjøre for henne, og jeg sa til mamma

–Er det noe du har lyst på, jeg skal gi deg hva som helst.

Hun så på meg fra sengen , og sa

–Jeg vil bli frisk.

Herregud der og da knakk jeg fullstendig sammen, det er det eneste jeg ikke kan gi deg mamma, svarte jeg, men du vet jeg er ved din side hele tiden, lyset over stolen min står fortsatt på, som vi ble enige om, så lenge jeg er her i rommet om jeg ikke står ved sengen din , men sitter og leser og passer på deg er lyset på, og gutta dine og tante og bestefar er her også nå. Da bare smilte hun mens en tåre rant fra øyet hennes og hun sovnet.

Fredagen kom og mamma lå fortsatt i en døs, for oss som familie var det viktig at hun ikke hadde vondt , så hun fikk endel smertelindring, mamma var ikke helt enig, hun ville ikke dopes ned som hun sa, men så lenge man har vondt blir man heller ikke dopet ned på samme måte, så vi passet på at hun fikk det hun trengte på den fronten, for mamma hadde en tendens til  å underrapportere smertene sine, men det er jo mamma i ett nøtteskall, hun ville ha med seg alt. ville ikke gå glipp av disse dyrbare siste dagene med familien sin.

–jo takk jeg har det bra, ble nesten en befriende vits for oss mot slutten.

Den natten var vi tre stk som sov over hos mamma, hun i sengen sin, og gutta og jeg på hver vår madrass, ved siden av sengen hennes.

–Så heldig hun er sa sykepleieren som kom i løpet av natten, som har så gode barnebarn og datter, hun er en høyt elsket mor og bestemor.

Og jeg kunne bare si meg enig, nå skal jeg ikke si at forholdet til mamma alltid har vært rosenrødt for det vet de fleste at det ikke har vært, det er vel ingen jeg har vært så forbanna på, så irritert over, så til tider dritt lei, og det er vel en den største klisjeen av alle, men sykdommen hennes førte oss nærmere hverandre, og de siste fire ukene, var de mest intense 4 uker i mitt liv, det var ingenting vi ikke snakket om, det var ingen hemmeligheter igjen mellom oss, vi hadde fått snakket ut om alt, og det var vondt der og da, men uendelig godt i ettertid, og vite at det eneste mellom oss var ubetinget kjærlighet fra begge sider. På den måten er det godt at vi fikk den siste tiden sammen.

Lørdagen var til da den tøffeste dagen, vi satt nesten på nåler hele dagen/kvelden og natten og bare ventet på at hun skulle slutte å puste, og jeg må innrømme at jeg sent på kvelden den dagen sa til mamma at det var greit om hun ville gi slipp, hun hadde kjempet tappert lenge nok nå, at vi som elsket henne ville forstå, og at vi skulle ta vare på hverandre, slik hun hadde tatt vare på oss alle sammen, i alle år. Ved 0200 tiden natt til søndag, var alle så slitne at vi ble enige om at de skulle dra hjem og prøve å sove litt så skulle jeg ringe og gi morgenrapporten når morgenstellet skulle begynne.

Jeg satte meg ned og leste litt etter at de hadde gått, men ved 0600 var jeg så trøtt og sliten at jeg bestemte meg for å sove litt, om morgendagen skulle bli like tøff som dagen før, trengte jeg litt søvn.

ved 0700 ble jeg vekt at nattevakten

—Trine, nå må du stå opp, nå er det over

Jeg så på henne, over , hva er over sa jeg ?!?

–Mamma trakk sitt siste åndedrag da jeg var innom for å skjekke pumpen hennes nå sa hun.

Fra da og til jeg 7-8 timer senere mer eller mindre ble beordet av eldstemannen at jeg måtte komme meg hjem, er alt nesten som uklar tåke, alt jeg husker er at jeg tenkte, jeg kan ikke dra fra mamma, hun kan ikke ligge der alene, herregud mamma og jeg skulle jo se på finalen på kjendisfarmen i kveld å se at Lothepus vant, vi skulle spise morsdagskake, vi skulle…jammen…dette var ikke planen….halloo kan noen fortelle meg hva som skjer….mamma våkn opp !

Men hun gjorde ikke det, jeg hadde til det punktet trodd jeg visste var sorg var, men nei, sorg er noe bunnløst, noe stort gapende som lammer alt, hjernen kortslutter, og man blir mer eller mindre paralysert , man hører mennesker prate, men det blir en summing , man får ikke med seg noe, og jeg satt helt tom tilbake, ikke en eneste tanke i mitt ellers så fulle hodet, ikke en eneste tåre ble felt etter at jeg kom hjem til Babba’s tomme stol, jeg bare satt der og så rett frem i lufta.

Familien samlet seg på kvelden, og de ordnet det praktiske med å finne begravelsesbyrå og slike ting, og vi snakket masse, og så på finalen i farmen, og fikk med oss at mammas favoritt heldigvis vant, fortsatt den dag i dag er jeg ganske så apatisk til tider, jeg detter ut, det tar å komme tilbake til hverdagen etter å opplevd noe slikt, ikke bare har man mistet en man elsker, men det er så mye praktiskt som skal ordnes så man får jo ikke tid til å sørge ordentlig, og nå som det har gått en tid tror de fleste at man på en måte er over det verste, men det er jo da det verste begynner, når alt er over, når hodet igjen begynner å funke normalt, det er jo da inntrykkene kommer som kastet på deg, og først da skjønner man hva ekte altoppslukende sorg er.

Jeg avslutter mammas og min fortelling med vårt siste proskjekt sammen, som ble lest opp av yngste barnebarn i hennes begravelse.

 

La meg finne et sted å hvile

La meg få lov å falle til ro.

Hjelp meg å finne veien,

mens jeg enda har min barnslige tro.

La meg finne et sted å hvile

Jeg er sliten og klar for å dø.

Alle mine nære og kjære

er klar over hva de betød.

Mine gutter og min jente

Dere elsket jeg aller mest

Og jeg elsket å være deres Babba

Dere hjalp meg å holde ut lengre enn folk flest.

Jeg har funnet et sted å hvile

Jeg har nå funnet ro.

Men jeg vil aldri bli helt borte,

for i hjertene deres vil jeg for alltid bo.

Hvil i fred Babba 16/9-50—12/2-17

 


1 kommentar

  1. Anette Mikkelsen sier:

    ❤ ❤ ❤

Comment with FB id ? click anywhere in the comment form on a post, then click on “Change”/Endre

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: