chaos and order

Hjem » Tabu ?

Kategoriarkiv: Tabu ?

Det er ikke rikdom og berømmelse jeg ville ha ønsket meg

Hvordan kan noen tro at de fleste som er uføre, er late udugelige samfunnssnyltere som ikke gidder å jobbe ?

Tror dere virkelig at noen har lyst å leve fra hånd til munn hver eneste måned, måtte velge om man skal ha mat eller medisiner, aldri kunne takke ja til å bli med ut når man blir spurt, ikke bare føler man seg mindreverdig fordi man ikke klarer å bidra til samfunnet lengre, men man blir også en sosial amabøbe, man må tilstadighet takke nei til sosiale sammenkomster, fordi man ikke har råd, en kveld på byen koster penger uansett hvordan man vrir og vender på det, en kveld sammen med gode venner koster og penger, for hvem vil vel komme på besøk og *snylte* på sine venner, så man finner på unnskyldninger for å kunne takke nei, for skammen over å si at man ikke har råd er faktisk ganske så stor i velferdstaten Norge.

Jeg er nede i en bølgedal økonomisk nå, og en venninne kom hjem til meg og hjalp meg med å finne ut av hvordan jeg skulle komme over denne kneika, og som hun sa

–Jeg visste at man ikke blir feit av uføretrygd, men at det var så lite det visste jeg ikke !

Og det tror jeg ville blitt en gjenganger hos de fleste som hadde visst hva jeg satt igjen med nå, etter at regningene mine er betalt, hadde jeg noen gang funnet ånden i lampen, er det ikke rikdom og berømmelse jeg ville ha ønsket meg, men er kropp som fungerte, slik at jeg kunne blitt arbeidsdyktig igjen , og før du kommer med argumentasjonen om at *alle kan sitte i kassa på kiwi* så nei ikke alle kan sitte der, de tre siste ukene, har jeg mer eller mindre ligget på sofaen og bare tanken på å måtte gå på do , har nesten fått meg til å grine, en avstand på ca 15 meter, brukte jeg på det verste en halvtime på, hver vei, du kan jo selv da prøve å *sitte i kassa på kiwi*

Men ja, jeg kunne gått til legen, fått rekvisisjon til fysioterapi, fått medisiner som ville gjort hverdagen litt enklere, og kanskje fått meg på beida raskere, men da hadde jeg brukt opp over det jeg har til matbudskjettet en hel uke, det sier seg jo selv at valget var enkelt.

Jeg begynte å jobbe da jeg var 16, ved siden av å gå på skolen, og jeg sa aldri nei om de spurte om jeg kunne steppe inn pga sykdom, jeg likte jobben min, senere jobbet jeg i Nrk i flere år, men tilslutt sa kroppen stopp, og en lang kamp begynte, kampen for å bli frisk, nederlaget over å innse at at det ikke ville skje, beskjeden om at jeg er heldig som ikke sitter i rullestol, men fortsatt har førlighet i mine to ben, til jeg tilslutt måtte kaste inn håndkle og søke om uføretrygd, det tok Nav 14 dager å innvilge søknaden, da har man prøvd Alt for å si det sånn, når man ikke møter mer motstand fra den kanten, men en ting tok ikke sykdommen fra meg og det er kampviljen, så jeg vet at jeg også denne gangen vil lande på beina, men hadde ikke klart det uten venner rundt meg denne gangen, for når man først er syk, så går det tilslutt også utover psyken, og på 4 mnd kan jeg telle på en hånd de gangene jeg har vært ute blandt folk, blir jo nesten bare mer og mer folkesky jo lengre jeg holder meg unna, men men.

Jeg kan ikke gi opp håpet om at det kommer bedre dager, at alt vil løse seg tilslutt, jeg hører folk si, penger er ikke alt her i verden, merkelig at det som regel er folk med nok penger som sier det der, og det er greit, men og det er ett stort men, de trenger ikke tenke på om de har ett tak over hodet eller mat på bordet fra måned til måned.

Det som har vært og er mest sårt for meg denne tiden er at jeg ikke engang har fått mulighet til å kjøpe bursdagspresang til min sønn som ble 18, men jeg har en ide om hva han skal få, bare jeg får plan A til å fungere, og som sagt etter at venninnen min var på besøk her i helgen, har jeg troa og håpet på at det skal gå !

Min far tok noe i fra meg som aldri vil bli borte.

om du ikke likte det, hvorfor sa du ikke ifra før ?

ordene slo meg som en knytteneve i magen, og det var nesten som jeg så meg selv utenifra, ikke siden overgrepene begynte hadde jeg kjent den samme følelsen av å forlate min egen kropp, det virket som om tiden sto stille, og jeg beveget meg på nytt inn til min egen trygge verden,hvor ingen kunne nå meg.

i 9 år hadde jeg vært utsatt for fysiske, psykiske og seksuelle overgrep fra min biologiske far, jeg sliter enda den dag i dag , med senskader, tror ikke noe menneske egentlig blir helt hele igjen etter noe slikt, min mor og far bodde ikke sammen da jeg ble født, jeg husker jeg visste jeg hadde en far, og savnet var nok der, da jeg så hvordan andre barn hadde det hjemme, med både en far og en mor, men sånn i det store og hele var det nok ikke noe jeg grublet for mye over.

Jeg husker enda første dagen jeg traff min far, det skjeddde helt tilfeldig på bussen,  jeg skjønte med engang hvem han var, han og mor gjennopp tok kontakten og bestemte seg etterhvert for å flytte sammen, og prøve på nytt. for meg var dette nytt å spennende, endelig var jeg som alle andre som hadde en mamma og en pappa, men gleden varte ikke lenge.

Overgrepene begynte faktisk før han flyttet inn, jeg husker jeg var med han hjem der han bodde, skulle hjelpe å pakke, og jeg var sikkert en ivrig hjelper, tenk så heldig jeg var da som hadde en pappa som var så glad i meg at han ville bo sammen med meg og mamma, lykkerusen var overveldene, det husker jeg, men jeg husker også at han ba meg komme og sette meg i sofaen sammen med han, hvor han fortalte meg hvor vakker og snill pike jeg var, om jeg hadde lyst å være ekstra snill og hjelpe han med noe som vi måtte holde hemmelig for mamma ?

Ja så klart tenkte jeg, noe så spennende da, ha en hemmelighet med pappa, han vil sikkert overraske mamma med noe tenkte jeg.

Han strøk meg over håret, og viste meg hva han ville jeg skulle gjøre, det er slik alle pappa’r gjør, sa han men det er ikke lov å si noe til noen om det, der og da trodde jeg på han, men etterhvert som jeg ble eldre og de seksuelle overgrepene verre og verre, skjønte jeg mer og mer,  men da ble også de fysiske og psykiske overgrepene større, alt fra slag og spark, til trusler om mord/selvmord, det at ingen noen gang ville tro meg om jeg fortalte hva som skjedde bak låste dører, for jeg hadde jo i manges øyne verdens snilleste og kuleste far, som alltid stilte opp, som lot meg få gjøre det jeg ville, som alltid ga meg det jeg ville ha, problemet var bare at de aldri så hva betalingen var, jeg ønsket meg aldri disse tingene, men de ble gitt meg i bytte mot seksuelle tjenester, hver ting hadde en pris, feks  ville jeg på kino en kveld, kostet det en ronkerunde og en sugejobb, var det litt større ting var det selvsagt andre ting jeg måtte gjennomføre kunne jeg ikke utføre jobben samme dag, hadde han en liten svart bok hvor han skrev opp det jeg skyldte han, til dags dato har jeg problemer med å skjønne at folk kan gi meg ting uten å forvente noe tilbake, men jeg jobber med det.

Det var en ting min far aldri fikk gjøre med meg, hvorfor jeg tok i mot så mye juling pga noe så *lite* vet jeg ikke, men han fikk aldri lov å kysse meg, jeg vet ikke hvor mange harde slag jeg har tatt i mot pga akkurat det, men på mange måter eksisterte jeg kun fra halsen og opp, kroppen min var ødelagt, men hodet var mitt fristed, det var der jeg kunne drømme meg vekk til mitt eget sted mens overgrepene fant sted, og det skulle han ikke få lov å ødelegge,

Er vel derfor jeg har blitt den kosejenta jeg har blitt, sex er sex, missforstå meg rett, liker det like mye som de fleste andre, men det finnes ikke noe mer intimt i min verden enn å kysse ett annet menneske, da er man virkelig nær hverandre.

Jeg sier alltid at 5 oktober er min fødselsdag nummer to, det var datoen jeg sa ifra om overgrepene, den dag i dag er jeg sikker på at en høyere makt hjelp meg på vei, jeg var så langt nede ett menneske kan komme den dagen, faren min satt halvfull i stua, og hadde bedt meg gå å gjøre meg klar, jeg sto på badet så meg selv i speilet og ba intenst,

–om det finnes noen der ute, hver så snill og hjelp meg nå, jeg klarer ikke mer, enten gir dere meg styrke ellers ender jeg det her og nå.

enda kan jeg føle varmen som bredte seg i kroppen min, og jeg ble fylt med en indre ro, det er umulig å beskrive følelsen, men jeg kledde på meg, gikk stille og rolig ut døra, dro på jobben til moren min, knakk sammen og fortalte henne alt sammen.

Derifra gikk alt sammen veldig fort, vi dro på politihuset, faren min ble hentet og satt i varetekt, og jobben med å heales kunne begynne, men det tok meg enda 20 år før jeg var klar til og ta imot hjelp, tror jeg skulle bevise ovenfor meg selv og andre at jeg så absolutt ikke var noe offer, jeg skulle klare meg ja, mhm, helt til jeg traff betongveggen i x antall km i timen, men sånn er nå vi mennesker skapt, iallefall jeg da, ingen som kan hjelpe, om man ikke er mottagelig eller klar for å bli hjulpet, men da kom jeg inn på ett proskjet på ullevål sykehus som dagpasient, terapi hver dag fra 0900 til 15:30 hver dag i 18 uker, og en dag i uka i 5 år etterpå, det var tøffe tak det, hjelpes meg, det er sant som de sier, man må treffe bunnen før man kan klatre oppover.

Det var også i dette tidsrommet jeg fikk spørsmålet jeg  åpnet dette innlegget med, personen som spurte fikk aldri ett svar, ikke fordi jeg ikke hadde ett, men ett såpass krenkende spørsmål fortjener faktisk ikke ett svar, man burde ha såpass omløp i huet at man kan tenke seg til svaret på egen hånd !

I år skal jeg feire 30 årsdagen min, jeg tenker på hvor langt jeg har kommet på disse årene, men noen ganger må jeg innrømme at jeg også tenker på hvor eller hvem jeg ville vært uten å ha opplevd det jeg har gjort, ville livet mitt vært verre eller bedre ?

Min far tok noe i fra meg som aldri vil bli borte, han har sonet sin straff, fått min tilgivelse, men jeg betaler hver dag for han sine synder, og det kan nok til tider gjøre meg litt trist og sint, men jeg prøver alt jeg kan å være optimistisk og ikke kynisk, jeg kunne ikke noe for det som hendte meg, men jeg kan selv bestemme hvordan jeg nå vil leve livet mitt, så kan man jo spørre seg om hvorfor jeg går ut med min historie, og dette vil nok høres ut som verdens verste klisje, men det kan hende at dette inlegget når ut til en gutt eller jente som på en eller annen måte blir / har blitt utsatt for overgrep, enten av noen de kjenner eller en ukjent, og det jeg vil er vel at de skal vite at de ikke er alene, det finnes håp, ting vil bli bedre,  noen vil alltid tro deg uansett om overgriperne sier noe annet, de har alt å tape, de kommer med trusler ut av frykt, du har ikke gjort noe galt, de har all skyld !

 

La oss forby abort her i landet !

Abort er fy fy uansett, her skal ikke den gravide ha noe hun skulle ha sagt, har hun blitt gravid, skal hun se det som sin Plikt å føde dette barnet, no matter what..

Skulle det vise seg at barnet er skadet og foreldrene velger abort da, så burde de aldri nevne det med ett ord, for hvor ummenskelige går det ann å bli, tenk å ikke ville bære frem ett barn bare pga skader ?

Er barnet en følge av voldtekt eller annen form for overgrep er det ingen formidlende omstendighet, neida, det er vel en grunn til at barnet ble unnfanget eller hva ? Her trekker de da gjerne inn Jesus, Gud og den Hellige ånd.

Hvem er dere egentlig som kan dømme andre kvinner, som faktisk har en rett til selvbestemt abort, dere prater så varmt om nestekjærlighet og at man ikke skal dømme andre, så hvordan i alle dager kan dere rettferdiggjøre det dere selv slenger ut av dere ?

Jeg tror ikke det er mange som med lystige skritt går til sykehuset for å ta en abort, det er en psykisk påkjenning for de fleste, og da vil dere sikkert spørre om hvorfor ?

Det finnes det sikkert like mange svar på som det finnes kvinner som velger å gjøre dette, men forsøker dere å sette dere inn i deres situasjon, eller dømmer dere de utifra deres handling uten å vite hvorfor ?

Hvorfor er sikkert aldri intr å vite, hun er jo en drapskvinne i deres øyne, og en slik kvinne vil dere vel ikke ha noe med å gjøre uansett..

Nei la oss heller forby aborter her i landet, la de gamle konene med sine strikkepinner komme til sin rett igjen i usterile rom, for en kvinne som er i en slik situasjon at hun ikke kan bære frem barnet, hun fortjener vel ikke annet enn å være i fare for selv å dø av infeksjoner p.g.a en abort som er utført bak lukkede rom i en eller annen nedslitt bygård..

Mange av dere som er motstandere av abort er i samme slengen motstandere av prevensjon, for som Jesus sa, du skal ikke la din sæd falle til jorden, eller noe i den duren, husker ikke ordrett, vel det må vel bety at mannen heller ikke skal holde igjen å komme utenfor damen heller da, så da lurer jeg på, hvor mange er det som har råd til å ha 10-12 unger ? Eller er det slik at sølibat er den beste greia her, selv i ekteskapen , samleie er kun forbeholdt de gangene man skal lage en unge ?

Så vil kanskje noen av motstanderne si at man burde vite bedre nå, og de vil til nød tillate bruken av prevensjon, la meg da bare opplyse dere om at det ikke finnes noen prevensjon som er 100 % sikker, og da blir igjen sølibat tingen, mye seksuell frustrasjon som kommer til å bevege seg ute på gatene da gitt ..

Hadde jeg hatt en datter , og hun ufrivillig hadde blitt gravid, ville jeg ikke nølt med å støtte henne om hun hadde valgt å ta abort, like lite som jeg ville ha nølt med å støtte henne om hun hadde valgt å bære frem barnet, Fordi det er hennes rett i å bestemme over sin egen kropp, hverken dere eller andre har lov å dømme og det savner jeg litt i deres innlegg, å se nyansene, dere ser på dette som enten elle, det finnes ingen argumenter eller situasjoner hvor dere kan skjønne at kvinenr velger dette inngrepet.

Alle som skal ta en abort må inn å snakke med en psykolog og man får brosjyrer om andre alternativer, dette er for de som velger abort Før uke 12, de som tar abort senere er saken oppe i en legenemd og det er leger som bestemmer om det er behov for en abort eller ikke, og etter uke 12 er det som regel Fare for mors liv eller at fosteret er så sykt at det ikke vil få ett fullverdig liv utenfor mors mage som er avgjørende, så å komme med propaganda om at det utføres abort på fostre som er eldre enn uke 12 her i Norge også, blir helt feil, da må dere også komme med fakta , ikke som i ett tilfelle her inne bare sende ut en youtube video av aborterte forstre som også er eldre enn uke 12..

Det er greit å ytre sine meninger, men vær forsiktig med å være så fordømmende når dere selv sitter i glasshus

Jeg vil dø med verdighet

Hei , jeg er en kvinne, alderen min er ikke viktig, ikke like viktig som at jeg har en terminal sykdom, legene har gitt meg 3-4 mnd igjen å leve, , enda gjør det ikke så vondt, men jeg vet at smertene kommer, og de kommer med en styrke som gjør at den siste tiden jeg får her i dette livet, gjør at jeg ikke kan sette pris på de rundt meg, jeg kan ikke ta farvel da vi skjønner at tiden nærmer seg, for jeg vil være for neddopet av medikamenter, er jeg riktig heldig vil jeg ikke legge merke til så mye, siden sjansen får å havne i koma er stor..

Jeg vil visst ikke være i stand til selv å gå på toalett, og på slutten vil jeg være så forandret at selv mine nærmest, vil ha problemer med å kjenne meg igjen, men jeg vil ikke at det skal skje på denne måten..

Jeg vil at mine barn skal huske meg slik jeg er nå, jeg vil at de siste tingene jeg sier til mine barn skal være, ord jeg selv velger, ikke meningsløs rabling, som ingen forstår, jeg skulle ønske at jeg kunne dø hjemme, med mine nærmeste rundt meg, hvor vi feirer livet og ikke gråter over døden..

Jeg er ikke redd for å dø, jeg tror ikke det er slutten for meg, men det er prosessen til den dagen, jeg gruer meg for, smertene, og det faktum at jeg da ikke lenger er i stand til å klare noe selv..

Jeg vil dø , med verdighet

Jeg vil dø, mens jeg enda kan tenke en klar tanke

Jeg vil dø, mens jeg forteller mine barn hvor høyt jeg elsker de, og at jeg alltid vil være med de så lenge de bærer meg i sine hjerter.

Jeg vil dø, mens jeg enda kan kjenne de igjen, og kjenne deres kjærlighet.

Jeg vil dø, med verdighet

Men jeg kan ikke, det er ikke lov, jeg som menneske har ikke lov til å si at nok er nok, jeg vil videre nå, jeg må kjempe mot sykdommen og smertene så lenge mitt hjerte slår, jeg håper ikke hjerte mitt er så sterkt.

Hadde jeg vært ett dyr, ville jeg fått lov å slippe, da kunne legen gitt meg en sprøyte, og jeg ville ha sovnet fredfylt inn, av egen fri vilje.

—–

Hei , jeg er en mann fortsatt husker jeg hvem jeg er og jeg husker mine nærmeste, men lenger frem, vil jeg bli som ett barn, mine nærmeste komme jeg ikke til å vite hvem er, og jeg vil trenger hjelp til absolutt alt..

Er jeg heldig vil jeg kanskje ikke engang skjønne at døden nærmer seg, men jeg vil jo heller ikke være istand til å ta farvel, ikke til min kone engang, hun jeg har vært gift med i over 40 år, barn fikk vi aldri, det har bare vært oss to, alltid, sammen..

Fortsatt husker jeg første gangen jeg så henne, det var på gymnaset, og jeg visste det var jenta jeg ville gifte meg med, og heldigvis ville hun ha meg og..

Vi har hatt mange gode år, jeg kan fortsatt huske dem, vi kan sitte og mimre sammen, om både gode og dårlige tider, snart vil hun sitte sammen med meg, men vi kan ikke lenger ha disse samtalene.

Jeg vil dø, med verdighet

Jeg vil dø, mens jeg fortsatt kjenner igjen min kone

Jeg vil dø, når jeg enda kan fortelle henne hva hun betyr for meg

Jeg vil dø som en voksen mann, og ikke som ett barn

AD/HD finnes ikke…

Leste en artikkel som en venn av meg på facebook delte, den er på engelsk
den handleri bunn og grunn om at det ikke finnes franske barn med AD/HD, mens det florerer av de i USA, mye fordi oppdragelsen i franske hjem er mer restriktivt enn i amerikanske, noe av det som står i artikkelen kan jeg være enig i, men ikke alt, som mor til ett barn med AD/HD selv, og med kjennskap til hvordan han har måttet kjempe for å komme dit han er i dag, og stadig kjemper en indre kamp fordi han velger å ikke ta medisiner, blir det for meg litt lettvindt når såkalte eksperter skal skylde på ytre faktorer.

De fleste barn med denne diagnosen viser veldig tidlig tegn, min gjorde det iallefall omtrent fra den dagen han ble født, han sov nesten aldri, når andre spedbarn trengte sine sove timer var han lys våken, da han ble litt eldre, var han aldri en av de som kunne sitte rolig å tegne eller legge puslespill, han var den i bhg som alle de andre barna ga utrykk for at de var redd, fordi de aldri visste hvor de hadde han, han kunne være i lek med andre og plutselig helt ut av det blå, bli voldsom, og det var nesten umulig å få kontakt med han når han gikk inn i det moduset, prøvde man å snakke med han , fikk man veldig sjelden øyekontakt, og man skjønte at han var i sin egen lille verden.

Som mamma var det utrolig vondt å se og høre om dette, han hadde ingen venner og var mest sammen med de andre voksne eller for seg selv i bhg.

Det var ikke bedre hjemme heller, alt av leker ble ødelagt, og vi i familien var nesten litt redd for å snakke han til rette fordi vi som regel fikk kastet ting etter oss, så da gutten var 2 år tok jeg kontakt med fastlegen og vi ble henvist til Bup i håp om at de kunne gi oss noen retningslinjer, etter en stund der, fikk jeg beskjed om at sønnen min var overaktiv, men at det ikke var så mye mer de kunne si eller gjøre siden han var så liten, men om han ikke hadde bedret seg til skolealder så skulle jeg igjen ta kontakt.

Da gutten var 3 var vi så utslitt jeg hadde måttet flyttet hjem igjen til min mor, både broren hans og jeg var utmattet, ingen av oss hadde da sovet en hel natt på 3 år, minsten måtte gå med hjelm fordi han skadet seg selv , helt uoppfordret, vi visste aldri hva som utløste anfallene, og både broren og jeg gikk med konstante blåmerket og blåveiser, vi var rett og slett utslitt.

Men jeg sto på krava og jeg var streng, jeg ga aldri etter om jeg først hadde sagt Nei, og jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg tok ungen under armen og gikk opp etter at han ikke hørte etter og oppførte seg bra mot de andre barna i gården når han var ute og lekte, det var hyling og skriking, men jeg viste han at jeg var sterkere, jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har latt handlevogna stå igjen, og tatt ungen under armen fordi han skadet seg selv ved å slå hodet i gulvet i butikken fordi han ikke fikk godteri, hadde ikke fastelegen sagt han måtte bruke hjelm, er jeg redd han ville ha skadet seg skikkelig.

Jeg ble beskyldt av forbipasserende for ikke å ha kontroll over min egen unge, at jeg måtte være flinkere til å sette grenser, det de ikke visste var at mitt barn mest sannsynlig hadde flere grenser enn deres barn tilsammen, og når deres barn hørte etter å ha blitt fortalt hva de skulle gjøre etter gang nr 10, måtte jeg gjenta det samme 110 ganger, og selv da var det ikke sikkert, at han ville høre.

Da han var 4 år flyttet vi inn i leiligheten vi nå bor i , og en dag jeg sto på badet for å gjøre meg istand syntes jeg at det luktet brent, jeg gikk ut i stua for å se, men så ingenting og tenkte at det kanskje kom uten i fra siden det var på vinteren og folk hadde begynt å fyre i peisen, så jeg gikk ut på badet igjen, men lukten ble bare mer og mer intens, og da jeg igjen gikk ut for å sjekke, så jeg at det kom røyk ut fra soverommet til eldstemann, jeg lukket døra opp og der sto hele rommet i flammer, minsten som oppholdt seg i ett annet rom, fikk jeg fort hentet og nærmest kastet han ut i oppgangen, mens jeg fikk slukket brannen med hjelp av bestefar som heldigvis ikke befant seg så langt unna, da jeg etterpå spurte minsten hvorfor han hadde gjort det, var hans eneste svar

–Jeg liker å se flammer.

Man kan si at varselsklokkene mine blinket ganske så kraftig rødt og det første jeg gjorde var å bestille en ny time hos fastlegen, jeg forklarte situasjonen og fikk time ett par dager senere, innen den tid hadde han klart å sette fyr på gardinene på stua til bestemoren sin også, uansett vi kom oss til fastlegen og fikk hastetime på Bup, først en samtale med broren hans og meg, hvor broren ga klart utrykk for at , om de ikke fant ut hva som var feil med broren hans, så kom han til å flytte hjemmefra, for nå orket han ikke mer, det at broren hadde satt fyr på rommet hans , var den berømte dråpen, nå var det nok , han var lei av brorens anfall, han var lei av aldri å få sove en hel natt, uten å bli vekket opp av broren, som omtrent aldri sov, han var lei av å være redd for å få ting kastet etter seg o.s.v

Etter denne samtalen begynte en grundig utredning av minsten, og jeg vet ikke hvor mange papir ark med spørsmål både jeg , andre familiemedlemmer, og bhg fylte ut, men etter en god stund var diagnosen klar, AD/HD, dårlig finmotorikk, øye hånd koordinasjon funket ikke som de skulle, og mye mer , som jeg ikke trenger komme inn på.

Jeg husker enda legens ord til eldstemann da vi fikk resepten på Ritalin

–Nå skal du se at du får en bror.

Og hun hadde rett fra den dagen medisinen begynte å virke har de vært verdens beste venner, og minsten begynte å få venner i bhg, han ble mer **normalisert** i mangel på ett bedre ord, han kunne endelig uttrykke følelser istedenfor å bare utagere på dem, men det er ikke slik at ritalinen var en mirakelpille, det gjenstod fortsatt veldig mye arbeid og da spesielt når han begynte på hjemmeskolen sin i andre klasse, de to første årene gikk han på en skole i regi av Bup dette mye pga tilleggdiagnosene hans, i begynnelsen da han lærte å lese og skrive datt han av stolen hele tiden, fordi han ikke klarte å bare bevege øynene, men brukte hele kroppen, bare dette tok det lang tid å lære, noe de ikke har kompetanse til i en vanlig skole, men sakte men sikkert ble han klar for å begynne på hjemskolen sin og da startet utfordringene med det sosiale, men han hadde en fantastisk assistent som sto på barrikaden for han, som lærte han alt han trengte om det sosiale samspillet ute i samfunnet , og hun og jeg jobbet tett sammen, vi var enige begge to om at det faglige fikk komme i andre rekke, og jeg kan ikke takke denne personen nok, det hun lærte min sønn de årene hun var hans assistent har lagt grunnlaget for den mest sosiale intelligente personen jeg kjenner, han som snakker med alle, med den samme respekt  uansett hudfarge , sosial status og alder.

Den dag i dag går han ikke på medisiner noe han selv har valgt, da han kom til meg og sa han ville slutte, tok vi en lenger prat, jeg fortalte han om min egen erfaring, men også at han hadde ett helt annet grunnlag enn det jeg selv hadde, og vi ble enige om at han skulle få en prøve periode på ett halvt år, jeg fortalte at det kom til å koste han mye selvbeherskelse og at han ville komme opp i situasjoner, som ville bli vanskelig å takle pga hans impulsivitet, men at dette fikk bli en test, også faglig, om det viste seg at karakterene ble dårligere siden han ikke ville ha hjelpemiddelet medisinen jo er, til å konsentrere seg, måtte han jobbe enda hardere med å få de samme karakterene, så alt var igrunnen opp til han selv, jeg hadde bare  prøvd å lære han hvordan best mulig møte verden med de utfordringene han hadde, både med og uten medisiner, som jeg hele tiden har sagt til han

AD/HD er ingen unnskyldning, bare en forklaring, det er opp til deg selv hva slags menneske du velger å bli, du kan gjøre diagnosen til noe positivt, eller du kan ta den lette veien og gi den skylden for alt.

I dag 1 1/2 år etter denne samtalen , går han fortsatt ikke på medisiner, det er fortsatt dager hvor jeg må trekke pusten dypt og telle til ti, men jeg ser på min sønn og ser at han trekker pusten enda dypere og teller til tjue, han har ikke valgt den letteste utveien, karakterene er like gode, han har lært seg å trekke seg unna konflikter, og  snakker heller ut om det, han jobber med seg selv hver eneste dag, og er stolt over seg selv, og jeg må si jeg er veldig stolt av han jeg også.

Men vi hadde ikke kommet dit vi er i dag , om min sønn ikke hadde regler, om ikke hans handlinger når han gjorde noe galt, fikk konsekvenser, men å si at det ikke finnes noe som heter AD/HD og at enkelte barn ikke har nytte av å gå på medisiner, blir for meg feil.

For jeg orker ikke engang tenke tanken, på hvordan hverdagen vår ville sett ut nå, hadde ikke sønnen min fått den hjelpen han trengte, den gangen han fikk den !

(skrevet 2014)

Nå i dag to år etter at dette ble skrevet, skal han snart begynne andre året som lærling, han gjorde en så bra jobb, når han var utstasjonert en uke for å få arbeidserfaring at han fikk begynne 1 1/2 år for tidlig, firma han jobbet for så hans potensiale, og kontaktet skolen, og skolen så heldigvis bare positive ting med at han istedenfor å sitte på skolebenken fikk være ute i arbeidslivet 4 dager i uken og skole 1 dag i uken , jeg sier ikke at dette er riktig for alle, men tror det er viktig av samfunnet generelt å se hvor mye positive ting barn med utfordringer har, i stedenfor å kun fokusere på det de sliter med.

Når man har ett barn for lite.

Da eldstemann var 6 år ble jeg gravid igjen og gleden var stor da jeg fant det ut, men faren og jeg valgte å vente med å fortelle det til familie og venner til den magiske tre måneders grensen var forbi, for går graviditeten som den skal er man liksom home free bare man kommer gjennom denne perioden uten komplikasjoner, så i slutten av april fortalte vi det til den aller nærmeste familien , men vi ventet med å fortelle det til eldstemann så ikke vente tiden skulle bli altfor lang. Og det var igrunnen like greit for bare to uker etterpå begynte jeg å blø, jeg var hjemme hos en venninne og ble helt fra meg da jeg så alt blodet, så vi dro rett ned på legevakta, jeg fortalte i luken hva det gjaldt og fikk bare beskjed om å sette meg ned å vente for det var ikke uvanlig å abortere når graviditeten ikke hadde kommet lenger, jeg husker ikke så mye av den tiden jeg satt på venterommet annet enn at jeg satt der og gråt og venninnen min trøstet meg etter beste evne, og med tid og stunder kom jeg da inn til legen som tok noen undersøkelser og kunne konstantere at jeg hadde hatt en abort, selv om blodprøvene fortsatt viste at jeg var gravid, noe som ikke var så unormalt , siden jeg nettopp hadde mistet barnet, men av en eller annen grunn ville hun at jeg skulle undersøkes dagen etter på Aker.

Så dagen etter dro jeg og samboeren opp på sykehuset og legen der kunne konstantere at jeg hadde mistet ett foster, men at det fortsatt var en til der inne, men han kunne ikke si om fosteret lå innen for eller utenfor livmoren, så han måtte konsultere med en annen lege, de var veldig grundige og kunne ikke bli enige, den ene mente at barnet var innen for den andre legen mente barnet lå utenfor, de forklarte meg også at jeg hadde en hjerteformet livmor, noe som gjorde at det ble for trangt for to stykker så derfor hadde det ene fosteret blitt skyvet ut for å ha nok til en.

Siden en graviditet utenfor livmoren kan være farlig og de ikke kunne bli enige , måtte jeg samme dagen gjennomgå en operasjon slik at de kunne ta en bedre titt, jeg var livredd først sorgen over å ha abortert så gleden ved å høre at det fortsatt var ett lite hjerte som banket der inne, for så å vite at jeg kanskje ville miste den lille også, var en berg og dalbane av følelser, jeg ble satt opp på operasjon med engang så jeg ikke skulle gå i uviss for lenge.

Det første jeg husker etter operasjonen er at jeg våknet på oppvåkningen og at jeg sykepleier sto der og sa du er gravid alt så bra ut, da sovnet jeg igjen med ett smil om munnen.

Jeg fikk klar beskjed om å ta det med ro resten av svangerskapet, så man kan si jeg var overnervøs omtrent hele tiden, jeg ventet nesten bare på at det skulle gå galt, og jeg klarte ikke å begynne å glede meg før jeg var i uke 25 og hadde vært på ultralyd på Colosseum klinikken og de der kunne berolige meg med at alt så bra og normalt ut og at jeg ventet en liten gutt.

Da pustet jeg lettet ut og da vi kom hjem fortalte vi eldstemann at han skulle bli storebror til en liten gutt som skulle bli født slutten av oktober, 3 uker senere begynte jeg å våkne om natten av ryggsmerter, og da kom angsten tilbake, så jeg gikk til fastlegen som beroliget meg med at det nok bare var luftsmerter, selv om jeg prøvde å si at det er det ikke , stor forskjell på luftsmerter og de smertene jeg våknet opp av og som begynte å komme oftere, men det endte med at hun bare sendte meg hjem og ba meg ta det med ro og ga meg en ny dato 3 uker etterpå.

Den dagen jeg skulle vært hos fastlegen igjen , hadde jeg hastverk keisersnitt, jeg hadde ligget på sykehuset ett par dager da, hvor de hadde prøvd å stoppe veene mine, men siden jeg hadde gått med de så lenge var det ikke mulig å stoppe dem, og på slutten var barnet i magen så stresset at de var redd for at det ville gå galt om de ikke forløste han fortest mulig.

Han ble født 2 1/2 måned for tidlig, men så vakker og fullkommen og i dag er han snart 18 år, men fortsatt når jeg ser på han tenker jeg at de skulle være to, hvordan ville *Lille* ( som jeg kaller barnet jeg mistet) vært ? Lignet på broren sin ? Eller kanskje den totalt motsatte .

Selv om jeg mistet det før det hadde utviklet seg nok til at man kunne se det, så er ikke sorgen noe mindre , på prematur avdelingen lå det flere tvillinger og jeg må innrømme at jeg noen ganger var misunnelig på de som hadde fått begge sine, og siden har tre av mine venner fått tvillinger og det er litt sårt enda skal innrømme det, selv om det er mange år siden nå.

Mennesker som ikke har mistet ett barn enten slik jeg gjorde eller etter at de er født, skjønner ikke helt at det går an å føle en slik sorg, det var jo liksom ikke noe barn som noen av de sier , men for meg var det, det.

Så tilslutt sluttet jeg å snakke om det, til jeg fant en gruppe på facebook, for oss som har ett barn for lite, og der var det flere som hadde opplevd det samme som meg, og det var igrunnen litt godt å få aksept for sine tanker uten å bli sett på som rar, men at det faktisk er legitimt å føle ett savn over en som skulle ha vært her 🙂

Mange sa jo at det er jo bare å prøve igjen, om du har lyst på flere barn, det jeg ikke fortalte de da, var at jeg ikke kunne få flere barn, det ga de meg utrykkelig beskjed om på sykehuset da minsten ble født, om det skjedde ville jeg sette både meg selv og den ufødte i fare, p.g.a komplikasjoner som oppsto, akkurat der og da var jeg bare overlykkelig for at barnet jeg klarte å bære frem hadde det bra, det var først i ettertid at tankene begynte å svirre, jeg var jo fortsatt veldig ung, og hadde innerst inne lyst på flere barn, men slik kan man dessverre ikke bestandig velge selv.

Jeg følte meg ikke lengre som en fullverdig kvinne, og med alt annet som hadde skjedd opp gjennom årene, havnet jeg tilslutt inn i en depresjon, det var umulig å komme ut av , uten profesjonell hjelp, men det tok meg mange år og søke om hjelp, psykiske plager var ikke det som ble snakket mest om, iallefall var ikke jeg den mest åpne personen om egen sorg, følte liksom ikke at jeg var viktig nok, at mine følelser ikke betydde så mye, og istedenfor å snakke meg selv opp, snakket jeg heller meg selv mer og mer ned, i dag ser jeg helt annerldes på det, men det tok meg lang tid å komme dit, og ville aldri ha gjort det uten hjelp.

Jeg tror det er viktig at vi alle skjønner at mennesker reagerer ulikt på ting, at noe som for en virker som en bagtall, kan være med å velte lasset for en annen person, derfor er det viktig å lytte å være tilstedet for hverandre, uansett hvor lite man selv synes problemet kan være.

Bedre enn alle andre ?

Jeg gikk gjennom noen gamle bilder på pc’n i dag og kom over ett av de fa bildene som eksisterer av meg fra den gangen jeg var betydelig større enn det jeg er nå, og på noen måter savner jeg den jenta, ikke alle kiloene ekstra som hun bærer, for de var en helserisiko, men jeg savner hennes til tider selvtillit, hennes evne til å gi litt mer faen om folk dømte henne p.g.a utseende, for det var det nok av folk som gjorde, de tok seg aldri tid til å bli kjent med jenta bak kiloene, og hun er jo den samme nå som da, jeg husker en fyr som prøvde å sjekke meg opp etter at jeg hadde gått ned i vekt, han bablet opp og ned i mente hvor morsom, reflektert og smart jeg var , og hvor fin kroppen min var, for han tålte ikke synet av feite jenter som han kalte det, ikke akkurat det beste sjekketrikset å bruke på en som året før hadde veid 65 kilo mer enn det jenta foran han veide, så man kan trygt si at han ikke engang kom til base 1 ..

Men det fikk meg til å tenke litt på hvordan vi behandler våre medmennesker, hadde jeg møtt han året før ville han ikke sett to ganger i min retning engang, bare p.g.a kroppen min selv om alt annet visstnok var mer enn bra nok, og det såret meg faktisk mer enn når jeg ble kalt en trampoline når jeg var stor.

Det er vanskelig å forklare, men jeg trodde mer på de som sa de likte meg da jeg var stor, for de likte hele meg , ikke bare kropp eller personlighet, men hele pakka, nå setter jeg mer spørsmålstegn på om mennesker som tar kontakt med meg, ville gjort det om jeg fortsatt var stor, og noe sier meg at de nok ikke ville gjort det, og da klarer jeg ikke helt å ta i mot komplimenter og tro på det de sier, for jeg har aldri en garanti på at jeg aldri vil bli like stor igjen, ville jeg da falt i verdi i deres øyne ?

Jeg er fullt klar over at man dømmer mennesker i løpet av de 2-3 første sekundenen man ser/møter de, gjør det samme selv jeg, tror det er ganske menneskelig, men når det har gått en tid, og jeg har blitt kjent med dem, dømmer jeg ikke utifra utseende men heller hvordan de oppfører seg mot andre, ytre  skjønnhet forfaller, men og det er nok en klisje, men det indre forblir det samme.

Nå skal det sies at jeg utad nok virker som en jente som har all verdens selvtillit, jeg er ektremt sosial, digger å møte nye mennesker, og delta i diskuskjoner, jeg har blitt fortalt at jeg er en stor flørt, noe jeg ikke helt skjønner, siden jeg har null peil på hvordan man flørter, og er like blank på å skjønne om noen flørter med meg, så det har til tider oppstått noen komiske situasjoner.

Men det er helt utrolig hvor mye kropp betyr ute i det virkelige liv, og hvor annerledes man kan bli behandlet, jeg husker engang jeg var på butikken og handlet man og litt godis, og ekspeditøren så på posen med godis  og meg og lurte på om det var så lurt om jeg kjøpte den, selv i dag mange år etterpå føler jeg meg nesten litt skamfull om jeg kjøper godis til meg selv, eller mat som kan bli sett på som *fy mat* dette sammen med redselen for å legge på meg igjen, gjør at det styrer mye av min hverdag, fokuset på vekt og kropp har blitt ett mye større problem nå, enn det, det noen gang har vært, selv om det nok ikke vises utad.

før og nå

De fleste av dere vil nok på bilde nr 2 se en jente som er mer lykkelig, og fornøyd med livet, men som alt annet kan ett smil og korte kjoler bedra, jeg trodde i lang tid at bare jeg ble slank så ville alt annet skli på plass, så feil kan man ta, man er jo som jeg sa litt høyere opp her, den samme personen, på godt og vondt, det er kun det ytre som har forandret seg, men ikke tanker, ideer, meninger og ting som har hendt i fortiden, og nå mer enn før, blir jeg dømt på grunnlag av min personlighet, og det er 100 ganger verre, for den kan/vil jeg ikke forandre på, under noen omstendigheter.

Før om jeg var stille , rolig og betraktet mennesker ble jeg sett på som en særing, nå blir jeg sett på som en som tror hun er mye bedre enn alle andre, med nesa i sky, sannheten er at jeg i møte med andre mennesker er utrolig sjenert, noe de færreste som har sett meg sammen med mine venner har vanskelig for å tro på, men sammen med mine venner føler jeg meg trygg, de er der uansett hvordan jeg er/oppfører meg, og det er en god ting å vite.

Har jeg en dårlig dag, hvor jeg faller tilbake til gamsle tankemønstre er det lett for andre og himle med øya og ikke skjønne at jeg kan se meg i speilet og fortsatt være jenta på bilde nr 1, me det er sannheten selv om mange kan tro jeg abre fisker etter komplimenter, men hvorfor fiske etter noe man allikevel ikke tror på ?

Men det er jo dager og hvor jeg strutter av selvtillit, og tenker at sangen Most beautiful girl in the world av Prince er skrevet om meg, så det er kanskje ikke så rart at jeg blir sett på som litt komplisert, men livet og vi mennesker er vel ganske selvmotsigende til tider, vi får vel igrunnen bare ta en dag av gangen og håpe på at det blir bra tilslutt 🙂

%d bloggere like this: