chaos and order

Hjem » Posts tagged 'kreft'

Stikkordarkiv: kreft

Reklamer

Ett helt halvt år del 4

23/Januar 2017

Så kom dagen da vi ble flyttet over til Hospice, det ble mange tårer på både mamma og meg da vi sa farvel til alle som jobbet på post 7, for vi var nok begge klar over at det ikke ville bli flere innleggelser, dette var siste gang våre veier skulle møtes, og endelige farvel er alltid vemodige, det er så mye man skulle ha sagt, men ord blir allikevel fattige.

Da vi kom over til hospice ble vi innlosjert på ett rom som var innredet mer som ett hjem, og det beste av alt ifølge mamma, var at hunden vår Conrad også var vekommen dit, de to hadde også ett spesielt bånd, det var nå jeg som kjøpte denne lille gutten, men fra mamma ble syk, ville han ikke forlate hennes side, så da ble det til at han ble boende hos mamma og Bestefar, så dagen etter at vi kom på hospice var lillegutt på plass.

Og som alltid vanket det en liten godbit 🙂

Mamma som hadde vært sengeliggende hele oppholdet på Lovisenberg fikk nå en ny giv virket det som, hver eneste morgen var hun oppe av senga for å ta seg en røyk, man kan si mye dritt om denne røykingen , men det er en god måte å få mennesker opp av sengen på, ikke at røyken smakte henne så mye, hun tok ett trekk og blåste det ut med engang, hva er det de fleste presidenter sier når de får spørsmålet om de har røyket ulovlige ting,

–jeg har tatt noen trekk , man inhalerte ikke, hehe, noe slik var det med mamma også, men bare det å komme seg ut og kjenne vinden i ansiktet og følelsen av å gjøre noe annet enn bare å ligge stille, tror jeg også  var en motivator, også ville hun vise både meg og barnebarna at dette fikser jeg, dette skal gå bra, er nesten så hun prøvde å trøste oss med væremåte, når ord blir for vanskelig.

Og var det en ting som alltid fikk mamma til å gi det xtra lille, var det når barnebarna kom på besøk, det var som hun fikk en ekstra glød over seg, hun kunne ha ligget i sengen sin hele dagen , uten å ha ytret så mye som en setning, men med engang de kom inn døra, da var det bare å finne frem jakka, for da skulle hu mor opp av sengen og ut på enten verandaen eller spisesalen hehe.

Men som alle vet, før den store nedturen kommer den store oppturen, og tirsdag 31/1 begynte vel det vi kan kalle nedturen, fra da av klarte mamma nesten  ikke å beholde hverken vått eller tørt, og vi alle, søsteren hennes ( Tante) Johannes, Gabriel, Bestefar og jeg kjøpte inn alt det vi visste hun likte, jeg maste så mye på mamma om at hun måtte spise og drikke at jeg tilslutt ble irrettesatt av en av pleierne, og det var en skikkelig kalddusj der og da, jeg skjønte jo hva de sa, at kroppen til mamma nå ikke lengre klarte å ta til seg næring at det rett og slett var rene gidten for henne, og at det var grunnen til at hun kastet så mye opp, noe som gjorde henne mer sliten enn hva godt var, jeg tok til meg kritikken, for det var sagt med kjærlighet, og det sa pleieren også, at hun skjønte at jeg var redd, hun skjønte at jeg ville det beste for mamma, men nå var tiden inne til å la kroppen hennes bestemme.

Jeg virket kanskje rolig på utsiden da hun forklarte meg dette, men alt jeg kunne tenke inne i meg var

—faen , i helvete fitte kjerring som kan si noe slik, veit ikke hu hvor sterk mamma er, skjønner hun ikke at mamma kommer til å dø, om hun ikke får i seg næring , helvete..helvete…helvete…jeg er da ikke klart for å miste mamma’n min, herre gud hun er jo bare 66 for pokker, er det ikke da man skal gjøre som man vil ?!? 66 faen heller, andre folk blir jo pokker meg over 100, hva er det som skjer ?!?

Akkurat i det øyeblikket var jeg nok en trassig 3 åring, en som legger seg ned på gulvet og nekter å forlate butikken før man har fått den sjokoladen man har lyst på, jeg var nødt til å trekke pusten dypt ta på meg jakka, og ta meg en tur ut i hagen og røyka vel 4-5 røyk før jeg klarte å gå inn på rommet til mamma igjen, ikke søren om mamma skulle se meg gråte, på de fire ukene vi var innlagt gråt jeg ikke en eneste gang foran henne, jeg v ar redd for at jeg da ikke skulle klare å stoppe, gud skje lov hadde jeg noen veldig gode venner, som ikke bare kom på besøk, men som orket, å høre på meg i timesvis på tlf, for fra mamma kom til Hospice var hun ikke alene ett eneste sekund, det var alltid en av oss i familien der sammen med henne, jeg fikk jo nesten panikk anfall om jeg måtte på butikken en tur, herregud tenk om mamma bestemmer seg for å dø nå, for å skåne meg den opplevelsen ?!?

Tislutt måtte det jo gå som det gikk, der hadde jeg i mer eller mindre 14 dager, levd på kaker, kjeks og brus, mat orket jeg jo ikke, og søvn var en mangelvare, jeg lå jo bare der og fulgte med på at mamma pustet, og fikk nervøst sammenbrudd de gangene hun fikk pustestopp,  så jeg ble syk, og ble beordret hjem, jeg fikk fullstendig panikk da også, jeg kan da ikke forlate mamma, så jeg protesterte alt jeg orket, men til ingen nytte, og ikke så rart, greit at mor var syk om ikke jeg skulle smitte henne med omgangssyken samtidig liksom. så klokka 0100 om natten kom Bestefar og hentet meg, og tok vare på meg, til jeg ble frisk igjen, og mandagen var jeg tilbake igjen hos mamma, og da kunne jeg puste lettet ut igjen. Utenfor verden skremte jo nesten livskiten ut av meg, jeg likte meg der inne i vår lille boble jeg, der bare mamma, Johannes, Amanda ( hans samboer) Gabriel, Tante, og Bestefar befant seg, så lenge vi var der, ville mamma i mitt huet leve evig, og hadde hun ikke gjort alle spådommer til skamme, så visste ikke jeg, legene kunne si hva de ville, det øret ville ikke jeg høre så mye på, selv om jeg innerst inne visste utfallet.

Jeg må også her berømme alle de engelene som jobber på Hospice, ikke bare tar de seg av den syke , men også den nærmeste familien, og de er bunn ærlige, de pakker ikke inn sannheten, og det er herlig befriende, uansett hvor vond sannheten er, og de er så herlige og nydelige og…og…jeg har bare ikke ord, det å ha denne jobben, forteller mye om en persons personlighet, det er ikke alle som hadde passet til det yrket for å si det mildt. De gjør sitt ytterste for at pasienter og pårørende skal ha det best mulig, og de er villig til å gå langt for at man skal føle seg mest mulig hjemme, og ivaretatt.

Men nå nærmet det seg slutten av oppholdet på Hospice Lovisenberg, hvem ville trodd det nesten 3 uker tidligere, fra å få beskjeden om at vi måtte forbrede oss på at mamma kunne dø hvert øyeblikk, til vi 3 uker senere skulle bli sendt videre til Solvang helsehus, var jo nesten litt uvirkelig og magisk for meg, men jeg så at dette gikk hardt inn på mamma, hun hadde så absolutt ikke lyst å dra videre, og jeg skjønner henne godt, vi hadde blitt så glade i pleierne våre, og følte oss så trygge så trygge der vi var, og alt som er nytt kan være skremmende og iallefall i den situasjonen vi var i, men hele familien vi var ovenfor mamma utrolig positive og prøvde så godt vi kunne å få henne til å se det positive i dette.

7 Februar ble vi flyttet til solvang helsehus…

 

 

Reklamer

Ett helt halvt år del 3

Vår uke på post 7, det var en merkelig tid, fra å være helt sikker på å miste Babba på fredag, var hun * frisk og rask* etter forholdene på søndag, hallo liksom, jeg visste ikke hva jeg skulle tro jeg da, tankene om at jeg hadde forbredt de fleste på at hun nå ville bli borte, til at hun satt oppreist i senga og prata med oss, var whaaat hva skjer’a, herregud folk må tro jeg bare juger, for å få sympati, dette er jo helt på tryne, må innrømme at jeg hadde disse tankene, og jeg utrykte disse følelsene både til min beste venninne Ann-Christin (A-C) og til den ene av mamma’s leger, mamma’s lege sa til meg at slike tanker skulle jeg ikke ha, nyrene til mamma, var i så ille forfatning at hun kunne bli borte når som helst, og at det mest sannsynlig ville skje mens hun sov, og hun forsikret meg om at mamma da ikke ville føle noen form for smerte, hun ville rett og slett bare forsette å sove.

Kan dere gi meg en tid da spurte jeg, vil det skje nå i løpet av helgen, i løpet av uken , hvor lenge vil vi få lov å beholde Babba ?

Jeg hadde 1000 tanker i hodet, noen rasjonelle, noen veldig urasjonelle, herregud bestekompisen min Miguel som skulle synge i begravelsen befant seg i Chile, hun kan da ikke dø før han kommer hjem må vite, eller okay Trine gjør hun det, får vi bare vente med begravelsen til han kommer hjem, Babba Skal få det slik hun vil, dermed basta !

Ikke alle var enige i akkurat den tankestrømmen, men jeg hadde gått inn i løvinnemodus, ingen skulle fortelle meg , hva som gikk ann og hva som ikke gikk ann, normale normer, who cares, dette er Babba, min mamma, Johannnes og Gabriels Babba, hun som Alltid hadde stilt opp, hun som villig ville ofret alt for oss tre, skulle da vi ikke klare å gi henne den avskjeden hun ønsket ?

Den eneste som fikk lov å bestemme noe som helst var faktisk  Babba, så da lot jeg det være opp til henne, vi hadde en samtale om akkurat dette, for det må sies, uansett hvor vondt det var å vite at legene ikke lengre kunne gjøre noe, var mamma ved sine fulle fem hele tiden, så da var det i mine øyne bare rett og rimelig at hun selv bestemte, og hvor vondt både mamma og jeg syntes det var å snakke om noen av de temaene jeg tok opp, var det viktig for meg og det sa jeg til henne, og hun prøvde så godt hun kunne, ikke bestandig lett å ha ett barn med adhd som ikke har noe filter sa hun til meg en dag, men vi får iallefall snakket ut sa hun og smilte.

Nå tror dere kanskje at det kun var døden vi snakket om, men det var det langt derifra, dere må jo huske at jeg fortsatt var i en form for benektelse, jeg var fast bestemt på at Babba på en eller annen mirakuløs måte skulle bli frisk, selv om A-C nok på sin egen måte prøvde å forbrede meg på det uungåelige, hun var og besøkte oss masse, og kunne se forandring hos Babba for hver gang, jeg som var der 24/7  så ikke dette like lett, eller sannheten er vel at jeg ikke ville se, jeg hadde jo planene klare, Babba skulle bli bedre, komme hjem også skulle vi se på Australian open sammen må vite, fornektelsens makt er noen ganger ganske så sterk.

Jeg kunne i det ene øyeblikket ovenfor andre innrømme at mamma nå var inne i sin siste fase her i livet, men ovenfor meg selv, det var en helt annen historie, merkelig ulogisk i det logiske der og da.

I løpet av den uken kom det en dame fra Lovisenberg Hospice og snakket med mamma, hun ville at mamma skulle søke plass der eller på Solvang, noe mamme i begynnelsen var sterkt i mot, Hospice blir jo sett på som siste stopp på veien, men det skal de ha, de snakket ikke om det på den måten, de sa hun der ville få bedre pleie, at sykepleierne der hadde bedre tid til hver pasient, siden det ikke var så mange sengeplasser der, men mamma sa hun var godt fornøyd med pleien hun fikk på post 7, der kjente hun alle sammen, og følte seg trygg, og det skjønner jeg, de som jobber der er helt fantastiske ikke bare for pasientene men også mot pårørende, de tok seg tid til oss uansett hvor hektisk deres dag var, trengte jeg noen å prate med var det bare å banke på døren deres så var de tilgjengelige, til de kunne jeg virkelig lufte alle mine tanker, så jeg snakket med de om hospice at jeg nok var enige med dem, at Babba ville få det *bedre* der, situasjonen tatt i betraktning, så etterhvert klarte vi i samarbeid å få Babba til å takkke ja til tilbudet, men at hun ønsket å komme på Lovisenberg hospice og ikke Solvang og at jeg måtte få lov å være *innlagt* sammen med henne, og slik ble det, etter nesten en uke på post 7 og alle de gode menneskene der, ble vi overflyttet til hospice, men vi ble og fortalt at man kun fikk 14 dagers opphold der, jammen det går bra sa jeg, da får vi samlet krefter og etter det kan vi dra hjem, mamma bare så på meg og smilte, nå må vi ta en dag av gangen jenta mi, og det gjorde vi…

Fortsettelse følger….

 

 

Ett helt halvt år, del 1

Det siste halve året har vært en tung og vanskelig tid, min mor ( Babba ) har som de fleste har fått med seg  vært veldig syk, og i begynnelsen av Oktober 2016 bestemte jeg meg derfor, for å flytte hjem til henne og Bestefar, ( samboeren hennes blir kalt dette av oss alle )

Frem til begynnelsen av Desember var tilstanden hennes status quo, vi ventet igrunnen spent på nye typer medisiner som skulle komme på markedet i midten av Januar 2017, for det har vært slik med sykdomsbildet til Babba, hver gang medisinene hennes ikke lengre har hatt den effekten man har ønsket , har det kommet nye og bedre produkter på markedet, så da hun i begynnelsen av desember igjen ble innlagt med en infeksjon tenkte jeg ikke så mye over dette, helt til jeg hadde en samtale med legen hennes, og de pakker ikke ting inn i silkepapir, de forteller der tingenes tilstand så lenge man spør , og svaret var klart å tydelig,

–Babba har igjen alt fra to uker til to mnd igjen, det er ingenting mer vi kan gjøre

Det skal sies at jeg da vendte det døve øret til, joda jeg visste at Babba var syk, hadde en uhelbredelig form for kreft, men hun hadde ridd av stormen så mange ganger før, at jeg forventet at hun skulle gjøre det også denne gangen.

Lille julaften skrev hun seg ut av sykehuset på eget ansvar, med streng beskjed om å komme tilbake 1 juledag klokka 0900, det skal sies at jeg ikke var å besøkte henne så mye mens hun lå på sykehuset i romjula, jeg var dønn sliten, jeg sov jo aldri om natten da hun var hjemme, siden hun trengte hjelp til å komme seg opp av sengen, og skulle hun trenge ett toalett besøk ville jeg være våken slik at jeg hørte at hun ropte på meg, på dagen slappet jeg av kanskje en time eller to, men i slike situasjoner sover man ganske så lett, så jeg brukte romjulen til å samle krefter, for nå begynte jeg selv å innse at denne gangen , ville kanskje døden vinne over oss og ta Babba over til regnbuelandet.

Hun ble liggende på sykehuset til begynnelsen av Januar, før hun bestemte seg for at hun nå var såpass frisk at hun ville hjem, og hvem vil vel ikke hjem, så Bestefar og jeg gjorde det beste ut av det , og passet på mamma på skift, jeg tok nattskiftet og han dagskiftet, og det funket bra sånn, jeg ser fortsatt tilbake på disse stille kveldene, med mamma som noen av de beste dagene i mitt liv, vi snakket om alt, både det som var vanskelig, men holdt oss også oppe med en god dose  galgenhumor, og mamma skjønte nok også på måten jeg snakket på at jeg fortsatt var i benektelsesfasen, men hun lot meg få lov å være der, samtidig som vi snakket om hvordan hun ville begravelsen skulle være, og hva mine barn og jeg skulle arve etter henne, ikke akkurat ett lystig tema, men det var godt å snakke om det samtidig, mamma hadde full kontroll der også på hva og hvordan ting skulle være.

Morgenen januar Fredag den 13 ba mamma meg ringe etter sykebilen…..

 

 

%d bloggere like this: