chaos and order

Det er ikke rikdom og berømmelse jeg ville ha ønsket meg

Hvordan kan noen tro at de fleste som er uføre, er late udugelige samfunnssnyltere som ikke gidder å jobbe ?

Tror dere virkelig at noen har lyst å leve fra hånd til munn hver eneste måned, måtte velge om man skal ha mat eller medisiner, aldri kunne takke ja til å bli med ut når man blir spurt, ikke bare føler man seg mindreverdig fordi man ikke klarer å bidra til samfunnet lengre, men man blir også en sosial amabøbe, man må tilstadighet takke nei til sosiale sammenkomster, fordi man ikke har råd, en kveld på byen koster penger uansett hvordan man vrir og vender på det, en kveld sammen med gode venner koster og penger, for hvem vil vel komme på besøk og *snylte* på sine venner, så man finner på unnskyldninger for å kunne takke nei, for skammen over å si at man ikke har råd er faktisk ganske så stor i velferdstaten Norge.

Jeg er nede i en bølgedal økonomisk nå, og en venninne kom hjem til meg og hjalp meg med å finne ut av hvordan jeg skulle komme over denne kneika, og som hun sa

–Jeg visste at man ikke blir feit av uføretrygd, men at det var så lite det visste jeg ikke !

Og det tror jeg ville blitt en gjenganger hos de fleste som hadde visst hva jeg satt igjen med nå, etter at regningene mine er betalt, hadde jeg noen gang funnet ånden i lampen, er det ikke rikdom og berømmelse jeg ville ha ønsket meg, men er kropp som fungerte, slik at jeg kunne blitt arbeidsdyktig igjen , og før du kommer med argumentasjonen om at *alle kan sitte i kassa på kiwi* så nei ikke alle kan sitte der, de tre siste ukene, har jeg mer eller mindre ligget på sofaen og bare tanken på å måtte gå på do , har nesten fått meg til å grine, en avstand på ca 15 meter, brukte jeg på det verste en halvtime på, hver vei, du kan jo selv da prøve å *sitte i kassa på kiwi*

Men ja, jeg kunne gått til legen, fått rekvisisjon til fysioterapi, fått medisiner som ville gjort hverdagen litt enklere, og kanskje fått meg på beida raskere, men da hadde jeg brukt opp over det jeg har til matbudskjettet en hel uke, det sier seg jo selv at valget var enkelt.

Jeg begynte å jobbe da jeg var 16, ved siden av å gå på skolen, og jeg sa aldri nei om de spurte om jeg kunne steppe inn pga sykdom, jeg likte jobben min, senere jobbet jeg i Nrk i flere år, men tilslutt sa kroppen stopp, og en lang kamp begynte, kampen for å bli frisk, nederlaget over å innse at at det ikke ville skje, beskjeden om at jeg er heldig som ikke sitter i rullestol, men fortsatt har førlighet i mine to ben, til jeg tilslutt måtte kaste inn håndkle og søke om uføretrygd, det tok Nav 14 dager å innvilge søknaden, da har man prøvd Alt for å si det sånn, når man ikke møter mer motstand fra den kanten, men en ting tok ikke sykdommen fra meg og det er kampviljen, så jeg vet at jeg også denne gangen vil lande på beina, men hadde ikke klart det uten venner rundt meg denne gangen, for når man først er syk, så går det tilslutt også utover psyken, og på 4 mnd kan jeg telle på en hånd de gangene jeg har vært ute blandt folk, blir jo nesten bare mer og mer folkesky jo lengre jeg holder meg unna, men men.

Jeg kan ikke gi opp håpet om at det kommer bedre dager, at alt vil løse seg tilslutt, jeg hører folk si, penger er ikke alt her i verden, merkelig at det som regel er folk med nok penger som sier det der, og det er greit, men og det er ett stort men, de trenger ikke tenke på om de har ett tak over hodet eller mat på bordet fra måned til måned.

Det som har vært og er mest sårt for meg denne tiden er at jeg ikke engang har fått mulighet til å kjøpe bursdagspresang til min sønn som ble 18, men jeg har en ide om hva han skal få, bare jeg får plan A til å fungere, og som sagt etter at venninnen min var på besøk her i helgen, har jeg troa og håpet på at det skal gå !

Singing in the rain

I dag ble jeg spurt om jeg hadde lyst å se den nye musicalen på Folketeateret i Oslo, og som den musical/teater entusiasten jeg er takket jeg ja, for meg var dette en musical jeg kun har sett engang før, og den eneste sangen jeg i det hele tatt husker er den klassiske singing in the rain scenen, jeg har av en eller annen grunn, fått det for meg at jeg overhodet ikke liker denne musicalen, hvorfor vites ikke, og når jeg fikk vite at det var Atle Pedersen og Stian Blipp som skulle spille de to herrene, ble jeg litt sånn, eehh okay kan det bli noe bra da ?!?

Og nei det ble det ikke, det ble Fantastisk, jeg må si at til dags dato er dette det beste jeg noen gang har sett på en norsk scene, alt fra kulissene, som tok pusten fra meg, til kostymene, som var fabelaktige, dansingen, sangene, humoren , alt var taimet til det perfekte, det fantes overhodet ikke ett nummer som var kjedelig eller fikk tankene mine til å vandre andre steder, mye også takket være lyden som var så perfekt at man fikk med seg hvert eneste ord av det som både ble sagt og sunget, jeg har sett alle musicaler som har blitt satt opp på Folketeateret og jeg må innrømme at denne var den jeg hadde minst forventninger til, men som hittil har vært den beste, hvordan de skal klare å overgå denne, det kan ikke jeg skjønne !

Ikke bare var hovedrolleinnehaverne helt ut av en annen verden, men jeg må og trekke frem *tjeneren* til Lina Lamont, som spilte så bra at , han nok vil bli husket av mange, han viste at man trenger ikke være stjernen i showet for å stjele showet !

Jeg gikk fra forestillingen med tanken om at jeg ville se mer, og det er alltid en bra ting etter min oppfatning, mer dans, mer humor, mer synging, mer, mer, mer ..

Dette er en fest forestilling fra begynnelse til slutt, og uansett om man er glad i musicaler eller ikke er dette en man Må få med seg, man kan ikke annet enn å komme i godt humor, uansett hvordan dagen ellers har vært, nå er ikke jeg en teaterkritikker, men jeg kan ikke skjønne annet enn at denne burde få en 6’r, det

Ødelagt ?

Når man oppdager at en man har stolt på , elsket, beskyttet, stått opp for, tatt vare på, igrunnen ikke annet enn å behandle med all respekt og kjærlighet her i verden, kun har brukt deg, det er ingen god følelse å ha i kroppen, den gjør så vondt at det nesten er umulig å beskrive, har hele vennskapet/kjærlighetsforholdet da bare vært en løgn ? Akkurat nå føler jeg meg så ekstremt dum, mens det igrunnen er den andre personen som burde sitte der og rett og slett virkelig , virkelig skamme seg over måten personen har behandlet meg.

Det sies at det er ikke hva du sier som betyr noe, men hva du viser og gjør, og det er vel sant, men jeg er en ganske , jeg vil ikke si naiv jente, men jeg liker å tro på det gode i menneske, at de skal behandle meg slik jeg behandler dem,  men gang på gang får jeg bevis på det motsatte, men lærer jeg, neida, jeg gjør de samme feilene gang på gang på gang, og da kan man jo ikke skylde på andre heller, man må heller gå inn i seg selv og se hva man kan rette på når det kommer til en selv.

Min største feil , er at jeg ikke tror at folk kan være slemme eller drittsekker mot meg fordi jeg dypt der inne vet at jeg fortjener mer enn som så , og jeg er så redd for å såre virke som en drittsekk mot andre, at jeg lar de overkjøre meg istedenfor, hva sier det om meg liksom , herregud, hadde en venninne/kompis fortalt meg det jeg forteller meg selv og nå vet, så hadde jeg jo sagt .

Løp å se deg aldri tilbake, den personen bruker deg bare, og bruker dine følelser for h*n og det er ikke greit i det hele tattt !

Hvorfor kan jeg ikke være like snill mot meg selv ?

Er jeg faktisk så ødelagt at jeg ikke tror jeg fortjener å bli likt / elsket for den jeg er ?

Meget mulig !

Manifestasjonen på ondskap

Jeg har fått mange gode tilbake meldinger på innlegget jeg skrev om incest, det var ett vanskelig innlegg å skrive, ikke fordi jeg skammet meg lenger eller hadde noe slag for skyldfølelse, for jeg klarte etter mye hjelp å legge skylden og skammen der den hørte hjemme, hos faren min,  det var en vanskelig og lang prosess det skal jeg ærlig innrømme, men jeg kom nå helskinnet gjennom det også, og noe av det jeg er mest stolt over å ha gjort i mitt liv er å tilgi min overgriper ansikt til ansikt.

Det er en del år siden jeg gjorde dette og jeg skrev om det, mens det fortsatt var frisk i mitt minne og det er det innlegget jeg skal poste ut her, for det er en del av livet mitt jeg mener er like viktig , kanskje til og med viktigere enn det at jeg har blitt utsatt for incest.

Så her kommer det :

Dette skjedde for ett par år siden , min far ringte til meg, min far som i 9 år misbrukte meg på det groveste ringte etter 20 år og spurte om han fikk lov å prate med meg..

Vi pratet litt frem og tilbake, han fortalte at han nå bodde på ett hjem for rusmisbrukere og endelig var stofffri etter nesten 17 år på kjøret, jeg hørte på stemmen at han ikke var ute etter medlidenhet , den ville han allikevel ikke ha fått, han spurte om han kunne få lov å ringe meg igjen uken etter og jeg svarte han kunne ringe, så ble det opptil meg om jeg valgte og ta telefonen eller ikke..

Da han hadde lagt på, må jeg si jeg ble sittende en lang stund og tenke, opp til den dagen hadde jeg sett på meg selv som ett offer, men noe snudde i meg etter denne samtalen, Ja jeg hadde hatt det jævlig, men jeg hadde ett bra hjem i dag , med to flotte barn og mange mennesker rundt meg som brydde seg om meg, min far hadde ingenting, jeg tillot meg selv å legger offerrollen over på han..

Han hadde sonet den straffen myndighetene hadde valgt som passende, men han fortsatte å sone selv den dagen han var en fri mann og kunne forlate fengselet, han flyttet ut av landet og ble alkoholiker og seinere narkoman på heltid. Kanskje var det hans måte å straffe seg selv på ? Hans måte å kunne overleve på, uten at tankene på hva han hadde gjort med sin egen datter gjorde han gal ?

Jeg visste ikke, alt jeg visste var at det var noe jeg trengte får å kunne gå videre, noe jeg ikke den dagen helt visste hva var, men jeg var nødt å finne det ut..

I ukene som gikk ble det flere telefon samtaler mellom meg og min far, og hele tiden var det noe som surret meg i bakhodet , men jeg fikk ikke tak på hva det var og det plaget meg, jeg snakket om dette i gruppeterapien , og til slutt tok jeg valget om at jeg trengte å treffe han, ansikt til ansikt, møte mannen som i alle år for meg både under og etter misbrukene, var en manifestasjon på Ondskapen , djevel selv.

Noen mente jeg var gal , de kunne ikke skjønne at jeg ville gi han den gleden å se meg igjen …Tror ikke de helt skjønte at dette ikke handlet om han , men om meg ..

De snakket om det å ta loven i egne hender, at han burde brenne i helvete, at slike mennesker ikke fortjener å leve, for meg handlet det om å finne ut av hva som holdt meg igjen i livet, hva det var jeg trengte fra han, for noe var det , det hadde jeg jo skjønt ganske raskt , etter vår første samtale..

Omtrent på dagen 20 år etter at jeg anmeldte han, møtte jeg han for første gang, på Oslo S, jeg skal innrømme at jeg nesten var så redd at jeg kastet opp da jeg så toget med han komme innover og stoppet opp, men jeg klarte å forholde meg ganske rolig, og da jeg så denne gamle mannen komme ut av tog døra forsvant all min redsel, han som i så mange år hadde tyrannisert meg og gjort mitt liv til ett helvete, bar store preg på at han den dag i dag levde i det samme helvete , uten sjans til å komme seg unna, og det gjorde litt godt, jeg er ikke verre enn at jeg innrømmet det, det var deilig å se han komme gående mot meg som en mishandlet underkuet hund, og jeg visste at all den makten han engang hadde over meg, nå lå i mine hender..

Jeg strakte frem min hånd og ønsket han velkommen tilbake til Oslo og jeg smilte, ikke av høflighet, men fordi jeg faktisk mente det jeg sa, jeg var glad han hadde kommet..

Vi satt og pratet en stund på en kafe like i nærheten, for mennesker rundt oss, så det vel bare ut som en vanlig lunsj mellom to familiemedlemmer, men for oss begge to handlet dette møte om så mye, han hadde nok sin agenda for hvorfor han ville ha dette møte og jeg hadde min..

Like før våre veier igjen skulle skilles, skjønte jeg hva det var jeg trengte, for da han så meg inn i øynene og sa

Kan du noengang tilgi, tilgi alt det vonde jeg har påført deg ?

Skjønte jeg at det å tilgi ikke handler om å akseptere eller godta det som har skjedd, det handler ikke om å være sjenerøs mot den andre part, men det stikk motsatte , det handler om å kunne være sjenerøs mot seg selv, det handler om å ta makten over sitt eget liv tilbake, og for min del handlet det om å akseptere meg selv og den jeg hadde blitt, jeg skjønte at ved å tilgi han, ville jeg samtidig tilgi meg selv, og at jeg fra den dagen kunne se på meg selv som en som tross alt overlevde !

Jeg så min far inn i øynene , uten å ta blikket fra han, sa jeg

-Ikke bare tilgir jeg deg , men den lille piken gjør det også ..

Han bøyde hodet og jeg så tårer som trillet nedover kinnene hans, mens han nikket og hvisket – Takk

Jeg reiste meg opp klappet han på skulderen , og gikk, engang snudde jeg meg, han satt fortsatt på stolen , med hendene på bordet og ansiktet fanget i,  håndflaten..

Jeg smilte litt for meg selv og tenkte at det noen ganger kanskje er lettere å tilgi enn å faktisk motta tilgivelsen, og jeg følte meg lettere til sinns og mer optimistisk på fremtiden , enn det jeg hadde vært på mange mange år …

————————-

Dette er nå igjen 6 år siden, og den dagen var ett vendepunkt på så mange ting i mitt liv, jeg begynte å forstå at jeg betydde noe, jeg fortjente å ha det bra, ikke skade meg selv ved enten å kutte meg eller overspise, jeg fikk tilbake selv respekten og jeg visste jeg hadde en lang vei å gå , de neste tre årene etter møtet jobbet jeg mot ett mål, jeg ville tilbake til den jenta jeg visste lå dypt begravet inne i meg , det tok meg tre år og nå har jeg vært den jenta i 3 år, man kan nesten si jeg begynte på nytt, jeg gikk ned 65 kilo, jeg begynte å gå ut å få ett sosialt liv, jeg kan med hånden på hjertet si at jeg elsker livet, og jeg setter utrolig pris på de enkleste ting, jeg higer ikke etter materiale goder, de gir meg ingen glede, jeg husker jeg får noen år siden satt alene på en benk med utsikt over Oslo og så på min sønn spille tennis med en kompis, plutselig kjente jeg en tåre nedover kinnet, og jeg husker jeg tenkte , det er dette som er livet, og jeg smilte og klappet meg selv litt på skulderen og sa xxx du er jaggu en heldig jente, og det er jeg tross alt, alt det jeg har godt gjennom har gjort meg til den jenta jeg er i dag , og hun ville jeg ikke ha byttet bort, jeg er empatisk, sosial, godt likt, glad i mine venner, en som stiller opp, samtidig som jeg har lært å sette grenser for meg selv, og ikke minst har jeg lært meg å ta i mot komplimenter og faktisk tro på det folk sier, og jeg dømmer ingen, jeg kan dømme deres handlinger , men det er bare en liten del av resten av menneske, jeg har vel en tendens til å prøve å skjønne alt det psykologiske som ligger bak folks handlinger, sikkert fordi jeg har jobbet så mye med å prøve å skjønne meg selv og hvorfor min far handlet som det han gjorde, men ser ikke på det som noe negativt, sånn egentlig, kanskje litt naiv, men har funnet ut at det er bedre å være litt naiv enn en kyniker som jeg var i mange år 😉

Smerten

Jeg skulle ønske jeg hadde en annen mulighet å ta vekk smerten,

dette er ikke det jeg vil, men det er det eneste jeg kjenner

det eneste jeg kan,

røde elver som som renner, tro meg jeg trenger ikke din oppmerksomhet

min følgesvenn tar seg av den biten

alt jeg trenger er meg og han, og han kan !

Jeg puster istedenfor å kveles av sorgens tunge sår,

jeg trenger ikke tenke på ungdomens vår,

jeg vil bare forsvinne i det store intet………

 

 

Du

Kom til meg du, som i mørket der står,

ta min hånd, jeg vil aldri slippe tak,

tenk ikke på at alle kommer og går,

du kan trygt komme frem derifra.

 

Du er den , du er den jeg vil ha

du er den du er den jeg vil ha

om du bare elsket nok til å si ja

 

Frykt ikke kjærlighetens sanna natur,

da kan du fort bli ett dyr i ett bur

slipp dine verste demoner nådeløst fri

og de vil forsvinne, og trygg vil du bli

 

Du er den , du er den jeg vil ha

du er den, du er den jeg vil ha

om du bare elsket nok til å si ja

 

Kom til meg du, som nå i lyset vil stå,

ta min hånd, la verden vise oss veien å gå,

ferden har vært lang, men vi klarte det tilslutt

sammen skal vi skape noe som er nytt

 

Du er den , du er den jeg vil ha

du er den, du er den jeg vil ha,

jeg er glad du elsket nok til å si ja

 

Spookey 2016

 

Min far tok noe i fra meg som aldri vil bli borte.

om du ikke likte det, hvorfor sa du ikke ifra før ?

ordene slo meg som en knytteneve i magen, og det var nesten som jeg så meg selv utenifra, ikke siden overgrepene begynte hadde jeg kjent den samme følelsen av å forlate min egen kropp, det virket som om tiden sto stille, og jeg beveget meg på nytt inn til min egen trygge verden,hvor ingen kunne nå meg.

i 9 år hadde jeg vært utsatt for fysiske, psykiske og seksuelle overgrep fra min biologiske far, jeg sliter enda den dag i dag , med senskader, tror ikke noe menneske egentlig blir helt hele igjen etter noe slikt, min mor og far bodde ikke sammen da jeg ble født, jeg husker jeg visste jeg hadde en far, og savnet var nok der, da jeg så hvordan andre barn hadde det hjemme, med både en far og en mor, men sånn i det store og hele var det nok ikke noe jeg grublet for mye over.

Jeg husker enda første dagen jeg traff min far, det skjeddde helt tilfeldig på bussen,  jeg skjønte med engang hvem han var, han og mor gjennopp tok kontakten og bestemte seg etterhvert for å flytte sammen, og prøve på nytt. for meg var dette nytt å spennende, endelig var jeg som alle andre som hadde en mamma og en pappa, men gleden varte ikke lenge.

Overgrepene begynte faktisk før han flyttet inn, jeg husker jeg var med han hjem der han bodde, skulle hjelpe å pakke, og jeg var sikkert en ivrig hjelper, tenk så heldig jeg var da som hadde en pappa som var så glad i meg at han ville bo sammen med meg og mamma, lykkerusen var overveldene, det husker jeg, men jeg husker også at han ba meg komme og sette meg i sofaen sammen med han, hvor han fortalte meg hvor vakker og snill pike jeg var, om jeg hadde lyst å være ekstra snill og hjelpe han med noe som vi måtte holde hemmelig for mamma ?

Ja så klart tenkte jeg, noe så spennende da, ha en hemmelighet med pappa, han vil sikkert overraske mamma med noe tenkte jeg.

Han strøk meg over håret, og viste meg hva han ville jeg skulle gjøre, det er slik alle pappa’r gjør, sa han men det er ikke lov å si noe til noen om det, der og da trodde jeg på han, men etterhvert som jeg ble eldre og de seksuelle overgrepene verre og verre, skjønte jeg mer og mer,  men da ble også de fysiske og psykiske overgrepene større, alt fra slag og spark, til trusler om mord/selvmord, det at ingen noen gang ville tro meg om jeg fortalte hva som skjedde bak låste dører, for jeg hadde jo i manges øyne verdens snilleste og kuleste far, som alltid stilte opp, som lot meg få gjøre det jeg ville, som alltid ga meg det jeg ville ha, problemet var bare at de aldri så hva betalingen var, jeg ønsket meg aldri disse tingene, men de ble gitt meg i bytte mot seksuelle tjenester, hver ting hadde en pris, feks  ville jeg på kino en kveld, kostet det en ronkerunde og en sugejobb, var det litt større ting var det selvsagt andre ting jeg måtte gjennomføre kunne jeg ikke utføre jobben samme dag, hadde han en liten svart bok hvor han skrev opp det jeg skyldte han, til dags dato har jeg problemer med å skjønne at folk kan gi meg ting uten å forvente noe tilbake, men jeg jobber med det.

Det var en ting min far aldri fikk gjøre med meg, hvorfor jeg tok i mot så mye juling pga noe så *lite* vet jeg ikke, men han fikk aldri lov å kysse meg, jeg vet ikke hvor mange harde slag jeg har tatt i mot pga akkurat det, men på mange måter eksisterte jeg kun fra halsen og opp, kroppen min var ødelagt, men hodet var mitt fristed, det var der jeg kunne drømme meg vekk til mitt eget sted mens overgrepene fant sted, og det skulle han ikke få lov å ødelegge,

Er vel derfor jeg har blitt den kosejenta jeg har blitt, sex er sex, missforstå meg rett, liker det like mye som de fleste andre, men det finnes ikke noe mer intimt i min verden enn å kysse ett annet menneske, da er man virkelig nær hverandre.

Jeg sier alltid at 5 oktober er min fødselsdag nummer to, det var datoen jeg sa ifra om overgrepene, den dag i dag er jeg sikker på at en høyere makt hjelp meg på vei, jeg var så langt nede ett menneske kan komme den dagen, faren min satt halvfull i stua, og hadde bedt meg gå å gjøre meg klar, jeg sto på badet så meg selv i speilet og ba intenst,

–om det finnes noen der ute, hver så snill og hjelp meg nå, jeg klarer ikke mer, enten gir dere meg styrke ellers ender jeg det her og nå.

enda kan jeg føle varmen som bredte seg i kroppen min, og jeg ble fylt med en indre ro, det er umulig å beskrive følelsen, men jeg kledde på meg, gikk stille og rolig ut døra, dro på jobben til moren min, knakk sammen og fortalte henne alt sammen.

Derifra gikk alt sammen veldig fort, vi dro på politihuset, faren min ble hentet og satt i varetekt, og jobben med å heales kunne begynne, men det tok meg enda 20 år før jeg var klar til og ta imot hjelp, tror jeg skulle bevise ovenfor meg selv og andre at jeg så absolutt ikke var noe offer, jeg skulle klare meg ja, mhm, helt til jeg traff betongveggen i x antall km i timen, men sånn er nå vi mennesker skapt, iallefall jeg da, ingen som kan hjelpe, om man ikke er mottagelig eller klar for å bli hjulpet, men da kom jeg inn på ett proskjet på ullevål sykehus som dagpasient, terapi hver dag fra 0900 til 15:30 hver dag i 18 uker, og en dag i uka i 5 år etterpå, det var tøffe tak det, hjelpes meg, det er sant som de sier, man må treffe bunnen før man kan klatre oppover.

Det var også i dette tidsrommet jeg fikk spørsmålet jeg  åpnet dette innlegget med, personen som spurte fikk aldri ett svar, ikke fordi jeg ikke hadde ett, men ett såpass krenkende spørsmål fortjener faktisk ikke ett svar, man burde ha såpass omløp i huet at man kan tenke seg til svaret på egen hånd !

I år skal jeg feire 30 årsdagen min, jeg tenker på hvor langt jeg har kommet på disse årene, men noen ganger må jeg innrømme at jeg også tenker på hvor eller hvem jeg ville vært uten å ha opplevd det jeg har gjort, ville livet mitt vært verre eller bedre ?

Min far tok noe i fra meg som aldri vil bli borte, han har sonet sin straff, fått min tilgivelse, men jeg betaler hver dag for han sine synder, og det kan nok til tider gjøre meg litt trist og sint, men jeg prøver alt jeg kan å være optimistisk og ikke kynisk, jeg kunne ikke noe for det som hendte meg, men jeg kan selv bestemme hvordan jeg nå vil leve livet mitt, så kan man jo spørre seg om hvorfor jeg går ut med min historie, og dette vil nok høres ut som verdens verste klisje, men det kan hende at dette inlegget når ut til en gutt eller jente som på en eller annen måte blir / har blitt utsatt for overgrep, enten av noen de kjenner eller en ukjent, og det jeg vil er vel at de skal vite at de ikke er alene, det finnes håp, ting vil bli bedre,  noen vil alltid tro deg uansett om overgriperne sier noe annet, de har alt å tape, de kommer med trusler ut av frykt, du har ikke gjort noe galt, de har all skyld !

 

  • 44,941 hits since January 10-2013

Kategorier

Mest sette innlegg & sider

U.S.A

Flag Counter

Canada

Flag Counter
free counters
%d bloggere like this: